MÅ VELGE: Atomavtalen var en stor seier for EU, som forhandlet med Iran i 12 år for å få den til. Nå er EU under press fra USAs president Donald Trump, som er motstander av avtalen. Her EUs utenrikssjef Federica Mogherini og Trump under et møte i Brussel i fjor. FOTO: STEPHANIE LECOCQ/NTB SCANPIX

EUs vanskelige Iran-valg

Hvis EU bøyer av for USA i Iran-avtalen vil unionen gå på et alvorlig prestisjenederlag og demonstrere sin underdanighet av USA. Kan det likevel skje?

Da Trump skulle begrunne avsettelsen av utenriksminister Rex Tillerson henviste han til atomavtalen med Iran. «Jeg synes den er forferdelig, han mente den var ok». Heretter er presidenten og utenriksministeren på linje, for påtroppende utenriksminister Mike Pompeo er også en skarp motstander av avtalen og Irans politikk i Midtøsten, og snakker dessuten åpent om behovet for regimeskifte i Teheran.

Da sanksjonslettelsene overfor Iran ble forlenget i januar – det må gjøres hver fjerde måned for å holde USA inne i avtalen – sa Trump at det var siste gangen. Enten måtte europeerne bli med på vesentlige endringer i avtalen og på å presse iranerne til å godta det, eller så ville han trekke seg ut.

Trump stilte tre krav: Strengere begrensninger på det iranske rakettprogrammet, adgang til militære anlegg – slagordet er inspeksjoner hvor som helst og når som helst – og forlengelse av bestemmelsene som legger bånd på det iranske atomprogrammet. Mange gjelder i 10 år, noen i 15 og 25 år og noen for alltid. Rakettprogrammet er underlagt begrensninger fra FNs sikkerhetsråd, men ble holdt utenfor atomavtalen, derfor behøver ikke nye begrensninger å berøre avtalen. Men så snart de gjøres til et vilkår for å etterleve den er det jevngodt med reforhandling. De to andre kravene er åpenbart i den kategorien. Reforhandling vil ikke Iran være med på, heller ikke Russland og Kina.

Lenge sa også EU et ubetinget nei til det, men når allierte land er uenige om hovedsaken – avtalens framtid – er det kjekt å ha andre relaterte spørsmål å snakke om. Etter å ha vært på besøk i Det hvite hus har flere europeiske ledere uttrykt forståelse for den amerikanske misnøyen med avtalen, og Frankrike, Storbritannia og Tyskland har stilt opp på tre forhandlingsmøter om nye krav til Iran, det siste i forrige uke. De har også hatt samtaler med iranerne. F.eks. var den franske utenriksministeren i Teheran nylig og sa at Iran måtte begrense rakettprogrammet og endre sin politikk i regionen for å «komme inn i varmen». Reaksjonen var en forutsigbar kald skulder.

Atomavtalen var en stor seier for EU, som forhandlet med Iran i 12 år for å få den til. Den ble et sjeldent eksempel på felles europeisk utenrikspolitikk, og utenrikssjef Federica Mogherini har forsvart den rakrygget. Hvis EU bøyer av vil unionen gå på et alvorlig prestisjenederlag og demonstrere sin underdanighet av USA for hele verden. Kan det likevel skje?

Trump har brutt atomavtalen hele tida, mer eller mindre. Partene er forpliktet til å normalisere det økonomiske samvirket, men Trump har lagt sin sjel i det motsatte, senest ved å prøve å blokkere Boeings salg av passasjerfly selv om avtalen eksplisitt åpner for det. Når Iran har tatt opp slike avtalebrudd i partenes felles kommisjon har imidlertid europeerne vært unnfallende. EU har heller ikke gjort mye for å beskytte europeisk næringsliv mot nye amerikanske sanksjoner. Og nå forhandler de altså med USA om nye krav på Iran.

Det er vanskelig å se at slike krav er forenlig med videreføring av avtalen. Hadde det vært et spørsmål om finpuss på en og annen bestemmelse i lys av erfaringer som er høstet, ville det kanskje gått. Men amerikanerne krever radikale endringer, og med Pompeo på plass svekkes deres vilje til å kompromisse. Den svekkes også fordi utenrikspolitikken militariseres. Dette har pågått i flere år, men Trump tar det til nye høyder. Forsvarsbudsjettet blåses opp, utenrikstjenesten slankes, og presidenten omgir seg med generaler. I tillegg kommer Israel og statsminister Benjamin Netanyahu som flere ganger har ivret for bruk av makt. Det ligger derfor an til utmeldelse og maksimum press mot Iran – for å låne et uttrykk fra konflikten med Nord-Korea.

Iran har satset på økonomisk samarbeid med EU, men resultatet har ikke svart til forventningene. Banker og selskaper holder igjen av frykt for amerikanske sanksjoner, og i uvisshet om hva Trump vil finne på. Amerikanerne har prøvd å provosere Iran til å begå noe som kunne stemples som avtalebrudd slik at skylda for tilbaketrekkingen kunne legges på Iran, men iranerne har vært tålmodige. Forsøket på å få EU med i dette spillet pågår fortsatt, men det synes umulig å tilfredsstille amerikanerne og samtidig holde avtalen intakt. Må de velge – avtalen eller amerikanerne – velger de formodentlig avtalen.

En sannsynlig neste fase blir da at USA, som det eneste landet som melder seg ut, skjerper sanksjonene ytterligere, samordner seg med Israel, Saudi-Arabia og andre på den arabiske halvøya, rasler med bruk av makt, og skaper ekstra frykt ved å spille på Trumps uforutsigbarhet. Oppskriften kjenner vi fra Øst-Asia.

For europeerne blir det krevende, det også. Det atlantiske samarbeidet vil få en knekk og partene vil gå forskjellige veier i Midtøsten. Samtidig er det noe befriende over det. Alternativet er å kompromisse på det alle har stått sammen om og forpliktet seg til i FNs sikkerhetsråd, for å tekkes den til enhver tid sittende administrasjon i USA. Nok en gang.

Fasit får vi om et par måneder. Trump har satt en frist til 12. mai.