Så lenge folk ga «keiseren hva keiserens er», brydde ikke den romerske sentralmakten eller dens provinsguvernører seg stort om hvilke guder innbyggerne av Romerriket tilba, hvilke kulturelle særtrekk de ulike områdene som romerne hadde erobret hadde, eller om hva som foregikk inne i den enkelte borgers hode. Om noen opptrådte på måter som keiseren og hans folk oppfattet som provoserende, kunne represaliene komme raskt og være nådeløse. Det fikk blant annet tilhengerne av ulike kristne kirker erfare. Hva de brede lag av befolkningen tenkte, interesserte ikke den romerske overklassen. Ikke bare det, de brede lag av befolkningen interesserte ikke overklassen, den gangen som nå, som til enhver tid.
Religiøs og kulturell ensretting
Da en av de mange retningene innen kristendommen etter hvert ble statsreligion i Romerriket, startet en ny form for kristenforfølgelse. Denne gangen var det kristne som sto for forfølgelsene av annerledes troende og tenkende. Det gikk ut over andre kristne med konkurrerende former for kristen tro og tilhengere av ulike «hedenske» religioner, samt ulike verdslige filosofiske skoler. «Hedensk» religionsutøvelse ble forbudt og templene ble endelig stengt i år 391.
Mithras-kulten, som var den tidens sterkeste konkurrent til kristendommen, var det vanskeligere å nedkjempe enn de fleste andre religiøse strømningene, for de kristne makthaverne. En utfordring i så måte var alle fellestrekkene mellom denne kulten og kristendommen, en enda større utfordring var at kulten sto sterkt blant de romerske soldatene, og selv keiseren vegret seg for å legge seg ut med sine soldater. Mithras-kulten hadde lenge vært det sosiale limet som skapte enhet blant soldatene, den var en del av deres identitet som soldater.
Folkekultur og parallellsamfunn
På samme tid startet begynnelsen på slutten for Vestromerriket; sentralmakten brøt sammen og de tidligere romerske provinsene ble mer og mer overlatt til seg selv. Dette førte til en styrking av et kulturelt mangfold med mange lokale religiøse uttrykk og styrking av de mange parallellsamfunnene som hadde stått i mot forsøkene på å skape religiøs og kulturell ensretting. Enkelte lokale kulturer, med sine spesielle kulturelle uttrykk og religiøse forestillinger hadde ganske enkelt overlevd fordi de befant seg i avsidesliggende strøk, skjermet for makthavernes blikk.
Representantene for høykulturen, overklassen, utviklet en egen ideverden som avvek fra forestillingene de brede lag av folket hadde, selv om over- og underklassen kunne leve forholdvis tett på hverandre rent fysisk. De brede lag av befolkningen fortsatte å utvikle sine ulike religiøse og kulturelle forestillinger og praksiser, mer eller mindre i fred for innblanding fra øvrigheta. Overklassen og øvrigheta var interessert i verdiene underklassen skapte, ikke tankene de tenkte.
Blant de folkelige kulturelle uttrykksformene, som avvek fra høykulturens relativt enhetlige kultur, fantes det ulike former for religiøse forestillinger som både kunne være kjetterske typer av kristendom, religiøse forestillinger som tok opp i seg elementer både fra kristendom og ulike tradisjonelle «hedenske» religioner, rent «hedenske» religioner som levde videre i folkedypet og i ulike avkroker av Europa, og forholdsvis originale nyskapninger som sprang ut av folks egen fantasi og forestillingsverden.
Folkekultur
Kloke koner utviklet et repertoar av behandlingsformer for ulike sykdommer, deres helbredelsesvirksomhet ble langt mer avansert enn den legevirksomheten som var godtatt av kirken. Den godtatte legevirksomheten besto for en stor del i årelating. Kvinnenes forståelse av hvordan kroppen fungerer og hvordan sykdom oppstår og utvikler seg, kan oppfattes som en del av en virkelighetsoppfatning som avvek fra kirkens lære.
Den mest synlige folkelige kulturelle uttrykksformen, som var hjertelig til stede i det meste av Europa, var vel helst karnevalskulturen med sine støyende opptog og langvarige karnevalstider, de kunne samlet strekke seg over en tredjedel av året i enkelte strøk av Europa, det var tider der mye i verden ble snudd på hodet, ikke minst de sosiale hierarkiene. Kirken, som var en del av høykulturen, en del av overklassen, brydde seg i det store og hele ikke alt for mye om det som rørte seg i parallellsamfunnene i folkedypet, under senantikken og middelalderen, men på 1500-tallet skulle alt bli annerledes.
Fra mangfoldighet til enfoldighet
På begynnelsen av 1500-tallet bar den katolske kirke preg av åndelig forfall, vellevnet og korrupsjon. Ulike kirkelige reformbevegelser vokste frem, noen av dem knyttet seg til lavkulturen, til folkekulturen, og mobiliserte deler av befolkningen. En ny kamparena ble dermed skapt. Ulike fraksjoner av overklassen søkte støtte i befolkningen for sine interesser, for sine verdslig og religiøst motiverte interesser. Ved dette startet en interesse for hva som foregikk i folks hoder; det var ikke lenger nok at befolkningen ytre sett tilpasset seg kirkenes ritualer og høytider, de skulle også tilegne seg deres religiøse forestillinger, deres ideologier.
Undertrykkelsen av avvikende virkelighetsoppfatninger, religiøse forestillinger og atferd skulle bli intens. Europas befolkning startet på en tvungen utvikling fra flerkultur og parallellsamfunn til en monokultur og en stadig sterkere kirkelig og statlig kontroll. Kristne kjettere ble forfulgt, kloke koner ble oppfattet som hekser og djeveldyrkere, religiøse ikke-kristne minoriteter ble knapt tålt, den folkelige karnevalskulturen ble aktivt bekjempet; fest og moro var ikke forenlig med kristen lære, særlig ikke når den inneholdt spøkefulle «blasfemiske» innslag.
Alle uttrykk for den levende folkekulturen ble hardt bekjempet, ofte med bålet som det ultimate virkemiddel. I løpet av 1500-tallet ble folkekulturen utryddet av kirken, både av den katolske og de protestantiske, og andre representanter for høykulturen. Europa hadde blitt et kulturelt fattigere sted. Det fantes ikke lenger noen folkekultur; det fantes ikke lenger noe kulturelt mangfold av betydning.
Etter trettiårskrigen fra 1618 til 1648, ble det bestemt at befolkningen i de ulike statene skulle ha den samme troen som statsoverhodet, statslederen skulle bestemme hvilken retning innen kristendommen den enkelte skulle følge.
Et nytt mangfoldig Europa
For Norges del førte reformasjonen til en sterk ensretting av den kristne forkynnelsen, lenge var bare den luthersk reformerte protestantismen tillatt i landet. Frem til 1800-tallet hadde samenes religion og kultur fått være i fred for innblanding fra den norske stats side. Da samenes sjamanistiske kultur først kom under et systematisk press fra kirke og stat, tok det ikke så mange tiår før den var behørig undertrykket.
I siste halvdel av 1800-tallet ble det gradvis åpnet opp for et større livssynsmangfold i Norge, i alle fall et større mangfold av kristne kirker. Jødedommen ble formelt tillatt i landet. Under dansketiden hadde jøder en viss mulighet for å komme til Norge og reise rundt i landet, men de hadde ikke lov til å slå seg ned i byene. Grunnlovens jødeparagraf er en annen historie, og heldigvis, den er historie. Først i 1956 ble den siste offisielle restriksjonen rettet mot katolikker fjernet, da ble jesuittparagrafen i Grunnloven tatt vekk.
I Oslo-området opplevde man både på 1800- og 1900-tallet stadig tilflytting fra andre deler av landet, og selvfølgelig også før den tid. Innflytterne ble tolerert, så lenge de tilpasset seg østlandskulturen og «lærte seg å snakke norsk», altså å snakke østlandsdialekt, rimelig raskt. Dialektord ble lenge ikke tålt, men på slutten av 1900-tallet ble det større aksept for at folk holdt på dialekten sin, selv om de flyttet til Østlandet. Språket og kulturen i området ble rikere ved det.
Arbeidsinnvandring
Det ble knapphet på arbeidskraft i Norge og norske arbeidskraftkjøpere sendte sine representanter ut i verden på 1970-tallet for å rekruttere arbeidskraft. Deres anstrengelser bar frukter, dermed startet arbeidsinnvandringen til landet. Folk kom hit, som kjent, både fra nære og fjerne himmelstrøk. Til å begynne med ble innvandrerne oppfattet som et spennende og eksotisk innslag i de store byene, men etter hvert oppsto det en bekymring hos enkelte grupper av nordmenn, knyttet til innvandrernes kulturelle bakgrunn og religiøse tilhørighet. Noen forventet at de skulle «bli som oss», andre bekymret seg for at de kunne påvirke Den norske kulturen og bidra til at den endret seg, som om den noen gang har ligget fast som en uforanderlig størrelse.
Norske verdier
I vår tid møter vi stadig tanker om at det finnes et bestemt sett av norske verdier, vaner og tradisjoner som alle uten unntak skal bekjenne seg til. Hva disse verdiene, vanene og tradisjonene er, er det mange som sliter med å definere, særlig har dette vært utfordrende for de som roper høyest om å verne om det opprinnelig norske. Det gjelder både hva disse verdiene, vanene og tradisjonene består i, og hva som er spesifikt norsk ved dem.
I bunn for mye av denne bekymringen ligger en forestilling om at den norske kulturen er og må være, uforanderlig, ensartet og monolittisk, at det finnes en spesifikk og snever måte å være norsk på, og et krav om at vi alle må dele virkelighetsoppfatningen til de fremmedskeptiske politikerne, i sin helhet, om vi vil at de skal akseptere oss som «gode nordmenn».
Det finnes politiske krefter i Norge som forsøker å tilta seg en rett til å definere hvordan vi alle skal være, hva som er vår kultur. Å definere hvem, hva og hvordan den enkelte av oss er, er opp til hver enkelt av oss. Kulturene vi lever i, og hver især av oss, er hele tiden underveis, vi er hele tiden i forandring, vi lar oss ikke definere en gang for alle, hverken som gruppe eller som individer.
Typisk norsk å være annerledes
For Norges del ville det være usigelig trist om vi skulle vende ryggen til et mulig rikt og mangfoldig samfunn, med mange spennende kulturuttrykk, og monomant insistere på at bare de er ekte norske som jevnlig sitter og soler seg ved hytteveggen ikledd bunad, mens de spiser brødskiver med brunost og bacon på, avrunder måltidet med Kvikk lunsj og appelsin og skyller det hele ned med rikelige mengder sprit. For hvem vet; kanskje er det det å være annerledes enn naboen som er mest typisk norsk?