Europa trenger nye venner

Kaos med NATO i Brussel, full harmoni med Putin i Helsinki. Europa må slutte å tro at Donald Trump vil gå over.

Allerede før Donald Trump og Vladimir Putin møttes i Helsinki ble det slått fast at Putin ville gå seirende ut av det. Etter møtet er det i alle fall ingen tvil om at veldig mange kom ut som tapere: den liberale verdensorden, sannheten, EU og Ukraina.

Den amerikanske og den russiske presidenten har ikke møttes siden Russland startet krig i Ukraina og annekterte den ukrainske Krim-halvøya. Det er hovedårsaken til det kalde forholdet mellom Russland og Vesten de siste årene, ikke amerikansk dumskap og heksejakt slik Trump tvitret på forhånd. Straffesanksjonene EU og USA har innført skal vare til Russland slutter å bryte folkeretten i Ukraina. Så langt har de ikke virket. Krigen pågår fortsatt og russerne har etablert seg på Krim. Møtet mellom Trump og Putin er beviset på at en ny tid har startet, en tid der folkerett, lov og sannhet er fullstendig uvesentlig for USAs president.

Etter et over to timer langt møte mellom Trump og Putin, og en nesten like lang lunsj der også presidentenes nærmeste folk var med, kom pressekonferansen alle hadde ventet på, og fryktet. Det ble en absurd oppvisning der Trump igjen og igjen valgte side med Putin. De økonomiske sanksjonene ble ikke nevnt med ett ord. På spørsmål fra en Reuters-journalist om Trump mente Russland kunne ha noe som helst skyld i at forholdet mellom de to landene hadde blitt så dårlig, svarte Trump: «jo da, begge har skyld, begge har gjort noen feil», før han skrøt av hvor lett han slo Hillary Clinton i presidentvalget. Ukraina kom ikke godt ut av dette møtet. Heller ikke Trump.

Uerfarne og uinformerte Trump ble fullstendig overkjørt. Trump protesterte ikke da Putin forsvarte annekteringa av Krim, sa ingenting da han angrep den amerikanske forretningsmannen Bill Browder eller den ungarsk-amerikanske filantropen George Soros. Da russisk innblanding i det amerikanske valget dukket opp hadde Trump derimot mye på hjertet. Men i motsetning til hva enhver normal president ville gjort, sådde han tvil om eget etterretningsvesen og langt på vei frikjente Putin og russerne for å ha hatt noe med den amerikanske valgkampen å gjøre.

Putin medga at han ville Trump skulle vinne presidentvalget. Det er lett å skjønne etter Trumps katastrofale Europa-rundtur. Putin kunne ikke drømt om en bedre mann i Det hvite hus. Spekulasjonene om at Putin har noe på Trump og at det kan forklare Trumps totale unnfallenhet i Helsinki, florerer. Putin brifes inngående av egne etterretningsfolk før alle viktige møter og er kjent for å utnytte andre lands statslederes svake punkt. Men det er ikke sikkert Putin trengte pressmidler. Det er ikke umulig at Trump ikke vet bedre. Trump gidder ikke å bli brifet av etterretningsfolka sine, han tror ikke på kunnskap og erfaring, kun på sitt eget instinkt. Eller det kan handle om det destruktive og barnslige ønsket om å gjøre og være noe annet enn alle tidligere presidenter, om å ødelegge og rive ned den verdensorden som det har tatt tiår å bygge opp etter Andre verdenskrig.

Donald Trumps avslutning på Europa-turen er den endelige bekreftelsen på at Europa trenger nye venner. Trumps behandling av Putin står i uforklarlig kontrast til hvordan han snakket til og om USAs allierte på NATO-toppmøtet og Theresa May under statsbesøket i Storbritannia rett etterpå. I NATO virket arsenalet av trusler og pressmidler utømmelig. I Helsinki tok de brått slutt. Trump har plutselig ikke annet valg enn å tro på Putin når han sier han ikke blandet seg i det amerikanske valget.

I løpet av det første sjokkartede året i Trumps presidentperiode virket det som Europa regnet med at Trump enten ville skjerpe seg, eller snart forsvinne igjen. Men det er ikke usannsynlig at Trump blir her i seks og et halvt år til. Politikere og eksperter passer på å minne om at det USA gjør er noe annet enn det Trump sier. Det er et viktig og riktig poeng, enn så lenge. Men jo lenger Trump sitter desto større sannsynlighet er det for at hans verdensbilde og retorikk får større gjennomslag og blir normalisert. Etter hvert har Trump også blitt mer erfaren og selvsikker i rollen og han har overlatt enda mindre til de rundt seg. De fleste av ministrene som Europa beroliget seg selv med etter innsettelsen, er allerede byttet ut.

Tyskland virker nå å ha innledet en europeisk revurdering av det transatlantiske forholdet. Utenriksminister Heiko Maas sier det ikke er mulig å lene seg på USA på samme måte som før, særlig i sikkerhetspolitikken. Kansler Angela Merkel har tidligere vært inne på det samme. Det er en reorientering Europa absolutt må ta. I helgen nevnte Trump EU først da han ble spurt om hvem som er USAs største fiende. Når USA så tydelig snur ryggen til, må europeiske ledere slutte å late som alt er som før. Det gjelder i høyeste grad også Norge. Det har ikke vært noen tilløp til sur stemning, meldte statsminister Erna Solberg fra NATO-toppmøtet, ifølge NTB. Ingen sur stemning? Det transatlantiske forholdet er på vei i full fart mot skilsmisse.