Europa trenger en Kina-politikk

Kinesiske aktører kjøper seg inn i viktige europeiske selskaper.

Problemene tårner seg i det splittede Europa, og britenes exit er bare ett av dem. For i Østen stiger Kina opp. Landet som vil forme verden, setter stadig større fotavtrykk. Kinesiske aktører kjøper seg inn viktige europeiske selskaper, også i selskaper av strategisk betydning. Mediegiganten Bloomberg har beregnet investeringene de siste 10 årene til minst 318 milliarder amerikanske dollar. Og mer er i vente.

I fjor begynte alarmklokkene å ringe for alvor i Brussel, Berlin og Paris. Både EU-kommisjonen, statsminister Merkel og president Macron skvatt ved synet av tallene. Kinas inntog i flere forsvarsrelaterte selskaper ble behørig notert. Merkel sørget straks for å stramme inn de tyske reglene for utenlandske oppkjøp og spilte ballen over til EU. Burde ikke EU etablere et felles regelverk? spurte hun, dog uten å nevne Kina.

EU-kommisjonen kvitterte med et forslag om å opprette et felles organ for å overvåke forsøk på uønskede oppkjøp. Ennå er det uklart hvilken skjebne det får. Blir det nedstemt, skyldes det medlemslandenes sprikende holdninger til Kina. Land som Polen, Ungarn og Tsjekkia er sultne på kinesisk kapital og hevder at EU har sviktet dem. Tsjekkias president Miloš Zeman er fascinert av det kinesiske Silkevei-prosjektet og sier han vil gjøre sitt land til «Kinas innfallsport til Europa». Ungarns Viktor Orbán og Polens Andrzej Dudu er like håpefulle, og sistnevnte tilføyer: «EU er et illusorisk fellesskap som Polen ikke tjener noe særlig på».

Hellas, Italia og Portugal er også på glid. Grekerne havnet i en alvorlig gjeldskrise i 2009. I nødens stund smatt Kina inn døren og overtok to tredjedeler av havnen i Pireus, en av de største i Europa. I Italia sier den nye populistiske regjeringen ja til økt samarbeid med Kina og nei til strengere EU-regler. Kina blir til og med presentert som et alternativ til det noe famlende Europa. I desember ble Portugal det første EU-landet som undertegnet et Memorandum of Understanding med Kina om Silkevei-prosjektet. Signeringen skjedde på tvers av rådene fra Brussel.

Bare fem år etter at Silkevei-hysteriet begynte, står flere asiatiske land i dyp gjeld til Kina. Skal landets europeiske venner gå i den samme fellen?

Et annet kinesisk prosjekt som vekker uro, er ambisjonen om bli verdens dominerende teknologiske makt innen 2025. Ledende norske politikere og næringslivsledere har i sin naivitet lovprist den. Det de må ha oversett, er at Kina forsøker å realisere den ved hjelp av tvungen teknologioverføring, spionasje og rene tyverier. Landet har i årevis rappet avansert europeisk teknologi – og fortsetter å gjøre det. Hvis Kina virkelig når sitt mål, vil det, som mange påpeker, få alvorlige sivile og militære følger for den vestlige verden. Flere europeiske forskningsinstitusjoner, som det Berlin-baserte Mercator-instituttet for Kina-studier, har redegjort for farene.

Kinas ledere har i en årrekke bedyret at de er tilhengere av europeisk enhet. Nå spør stadig flere om de ønsker det motsatte. I alle fall har de klart å skape mer uro i rekkene, blant annet ved hjelp av sitt «16 + 1-initiativ». Initiativet er et forsøk på å knytte 16 tidligere kommunistland i Sentral- og Østeuropa tettere til Kina. Noen av dem er medlemmer av EU. Forskere som har studert nyskapningen, merker seg at Kina ikke vil forholde seg til de 16 som en samlet blokk. Kineserne vil heller benytte seg av sin styrke og forhandle med hvert enkelt land.

Martin Hala, en tsjekkisk forsker, konstaterer at Kinas fremgangsmåte appellerer til elitene i flere av landene. Ved å omgå EU kan avtalene gjøres mindre gjennomsiktige. «Kinesiske penger kommer uten betingelser. Dette betyr ikke bare mindre papirarbeid, men gjør det også lettere å sluse dem inn i lokale klientnettverk», skriver han. I Tsjekkia ble president Zeman så begeistret at han like godt utnevnte en kinesisk mangemilliardær, Ye Jianming, til «honorær rådgiver». Nå er Ye sporløst forsvunnet. Mye tyder på at han sitter bak lås og slå i sitt eget land, mistenkt for korrupsjon.

Hala påpeker at EUs økonomiske integrasjon er blitt drevet av kommersielle faktorer. Kinas inntreden i Europa tydeliggjør kontrastene mellom to forskjellige kulturer. Mens den europeiske står for åpenhet og demokrati, byr Kina på det stikk motsatte. Landet representerer «en statskapitalisme dominert av lysskye nettverk av apparatsjiker og oligarker». Er det dette vi vil ha mer av? I Tsjekkia har den statlige etteretningstjenesten offentlig advart mot Kinas økende innflytelse, men den politiske eliten har valgt å overse rådene, tilføyer han.

Også vest-europeisk etterretning følger Kina med argusøyne. Det foreløpig siste sjokket fikk de i forrige måned takket være et amerikansk sikkerhetsselskap. Mens julefreden senket seg i Brussel, kunngjorde selskapet Area 1 Security at kinesiske hackere hadde brutt seg inn i EUs dataservere og stjålet minst 1100 dokumenter. I verste fall kunne det være flere tusen. Selskapets talsmann fastslo at hackerne arbeidet på oppdrag fra den kinesiske Folkets frigjøringshær: «Jeg har observert dem i åtte år og vet hvordan de arbeider». Kinesiske myndigheter har som ventet benektet ethvert kjennskap til innbruddet.

I 2019 vil Kina investere enda flere milliarder i Europa. I en tid hvor landet møter stadig mer motstand i USA, blir det europeiske markedet desto mer forlokkende. De kinesiske lederne ser at Europa sliter med samholdet og at det er mulig å utnytte motsetningene til egen fordel. Derfor er det så viktig å være på vakt og innta felles standpunkt i spørsmål av vital betydning, samtidig som de positive sidene ved Kina-samarbeidet ivaretas.

Gammel lærdom forteller oss at økonomisk makt betyr politisk innflytelse. Allerede i dag velger europeiske politikere sine ord med omhu når de omtaler Kina. Hvor mye tør de si om fem, ti eller femten år? Europeiske mediebedrifter vil snart kunne oppleve at kinesiske oppkjøpere banker på døren. Hva svarer de da? Tar de imot pengene, eller står de opp til forsvar for Europa og ytringsfriheten?