«Europa mot Jörg Haider» het det på forsida av Le Monde i 2000. Sjokket var et faktum: Det ytre høyres mann i Østerrike hadde gjort høyrepopulistene i FPÖ stuerene, og partiet som ble omtalt som «av og for nazister» ble nest størst. 14 av 15 EU-land svarte med diplomatiske sanksjoner. EU-parlamentet ville suspendere Østerrike fra EU hvis Haider kom i regjering. Belgias utenriksminister oppfordret sine landsmenn til å boikotte østerrikske vintersportssteder. Og østerrikerne tok til gatene. På regjeringens første dag måtte ministrene snike seg inn i presidentpalasset gjennom undergrunnstunneler. Nå, 17 år senere, er Østerrikes siste høyrevending «Europas nye normal», som New York Times skriver. Ingen rasler med sanksjoner.
I september ble Alternative für Deutschland (AfD) Tysklands første parti fra ytre høyre i nasjonalforsamlingen siden andre verdenskrig. «Så mye for håpet fra Nederland og Frankrike», oppsummeres Europas siste populistbølge. I tillegg har østerrikske sosialdemokrater, som har vært i regjering i 40 av de siste 47 årene, satt døra på gløtt for muligheten for å samarbeide med ytre høyre. Det er et veiskille i etterkrigstidens Europa, sier Europa-kjenner Matthew Goodwin.
I samme år som EU-statene ivret for Østerrike-sanksjoner, satt partier fra venstresida i 10 av 15 EU-regjeringer, ifølge Goodwin. I år er antallet kun seks av 28. I et slikt landskap blir vårens valgsuksess for Frankrikes Macron og britenes Corbyn unntaket mer enn regelen. Stemmer tallene, klarer ikke Europas venstreside å svare velgerene i sakene som de prioriterer høyest. Det handler om verdipolitikk, sier Goodwin, ikke bare økonomisk politikk. Her får populistene fritt spillerom.
Under høstens valg i Østerrike og Tyskland har landene hatt ulike strategier i møte med populistene: Der Østerrikes nye kansler Sebastian Kurz går til høyre, flytter Tysklands Angela Merkel seg mot venstre. Østerrikes gjestfrihet var tydeligvis tynnslitt etter å ha tatt imot 90.000 flyktninger i 2015. Som utenriksminister sendte Kurz hæren til grensen og innførte burka-forbud. Populistene i FPÖ beskylder ham for å stjele ideene deres. Partiet Kurz tar inn i regjering er det den omstridte Jörg Haider tok til nye høyder. Haider forsvarte «Det tredje rikets arbeidspolitikk».
Men hva mener partiet i dag? Partileder Heinz-Christian Strache vil ha et forbud mot «fascistisk islam» og islamske symboler «på linje med nazisymboler». Populistene må legge fra seg euroskepsisen for å komme i regjering. Men med viktige ministerposter kan de få en bred plattform å snakke fra, også til resten av Europa. FPÖ har én dårlig regjeringserfaring bak seg, og vil neppe gjenta den. Etter at Haider sikret dem regjeringsdeltakelse i 2000, gikk det nedoverbakke. Kurz’ strategi, der han kopierer populistene, kan lønne seg på kort, men ikke på lang sikt, mener Alex Jarman ved London School of Economics. I motsetning til Kurz tenker Merkel på konsekvensene framover: Hun håper å begrense ytre høyrefløys innflytelse i tysk politikk så lenge hun kan. Tyskland og Østerrike har også ulik fortid. Der Tyskland har tatt et oppgjør med nazifortiden, så Østerrike seg lenge som «et offer for hitlersk aggresjon».
Det er to tabber partiene ikke bør begå i møte med populistene: Isolere eller kopiere, sier populismeforsker Jan-Werner Müller. Begge deler er dårlig strategi og demokratisk problematisk: Velgerne foretrekker originalen, ikke kopien. Og man løper ikke raskt nok etter en innvandringspolitikk som allerede løper løpsk i retning innstramming. Müller minner om at Nederlands valgvinner fra i vår og høyreliberale Mark Rutte endte opp med å fortelle nye landsmenn over helsides annonser at de måtte «oppføre seg normalt, eller reise fra landet» i et forsøk på stemmefiske fra populisten Geert Wilders. Det er slik populistene vinner - selv når de taper, og flytter politikken til høyre, sier Müller. I stedet bør partiene utfordre og konfrontere populistene, mener han.
Så hvor går Europa? Europa må velge mellom Macron og Orbán, sier den bulgarske statsviteren Ivan Krastev om Frankrikes president, som vil ha EU-reform, og Ungarns statsminister, som trekker Europa i illiberal retning. I boka «After Europe» kaller Krastev flyktningkrisen Europas 11. september, og mener den er mer definerende enn finanskrisen. Macrons løfte om et EU også for globaliseringens tapere, kan mislykkes. Samtidig beskylder kritikere Østerrikes Kurz for å drive «orbánisering», inspirert av nettopp Orbán, gjennom motstanden mot fordelingen av flyktninger innad i EU. Enkelte frykter at Kurz vil styrke Europas illiberale blokk, Polen, Ungarn, Tsjekkia og Slovakia. Landene som får dominere EUs migrasjonsdebatt, men selv tar imot nær null flyktninger. I Tsjekkia sikret Tsjekkias Trump, populisten Andrej Babis, en klar valgseier i helgen. Men Østerrike, landet som ville være broen mellom øst og vest, er ikke Ungarn. De er netto bidragsytere til EU, ikke mottakere som Visegrad-landene, og vil begrense den frie flyten av EU-borgere. Det gjør ikke landene i Sentral- og Øst-Europa, der mange har jobber i Vest-Europa, sier Heather Grabbe fra Open Society. Men Østerrike kan bli et land som andre holder øye med når det gjelder hvor langt de vil gå i presset mot EUs grunnprinsipper, som menneskerettigheter og åpne grenser, advarer Grabbe.
Europa kan se ut som det knaker i sammenføyningene. Respekten for rettsstat, menneskerettigheter og minoriteter trues i Europa, og kan ikke tas for gitt i en verden ledet av Trump. Men tilliten til EU øker. En fersk måling viser at 57 prosent av medlemslandene mener EU-medlemskapet er bra, og EU er nesten tilbake på samme nivå som før brexit. EUs overlevelse i seg selv kan gi unionen legitimitet, mener Krastev, og siterer den tyske dikteren Rilke: «Hvem snakker om seier? Å holde ut er alt.»