Nok er nok, fastslo EU-kommisjonen i forrige uke. Kina må endre sin atferd og følge internasjonale lover og spilleregler. I et fyldig dokument ble landet karakterisert som «en økonomisk konkurrent» og «en rival som fremmer alternative styringsmodeller».
Det har tatt tid for EU å våkne til virkeligheten. Men nå skjer det. Kina har i de senere år forsøkt å «spise» seg inn i Europa ved å fri til noen av EUs autoritære land, som Polen, Tsjekkia og Ungarn. Nå er også Italia på glid. Den populistiske regjeringen i Roma har takket ja til Kinas ambisiøse Silkevei-prosjekt, til stor forargelse for EU-kommisjonen. I en tid hvor EU sliter med samholdet, frykter kommisjonen at Kina skal gjøre vondt verre og i verste fall lamme fellesskapet.
EU har i likhet med USA mange klagemål overfor Kina. Da landet ble medlem av Verdens handelsorganisasjon i 2003, håpet EU at det ville oppfylle sine løfter og praktisere prinsippet om likebehandling. I stedet har EU-landenes handelsunderskudd med Kina økt år for år. I 2017 ble det anslått til 176 milliarder euro, eller 1793 milliarder norske kroner. Samtidig fortsetter kinesiske aktører å stjele avansert europeisk teknologi. Metodene er mange og finurlige. I april i fjor ble EU-kommisjonens database utsatt for et kinesisk innbrudd, og mer enn 1100 dokumenter ble stjålet på et blunk.
Denne uken besøker Kinas mektige leder Xi Jinping Italia og Frankrike. Kommisjonen i Brussel vil følge ham med argusøyne. Italia er et viktig EU-medlem. Skulle det komme på «avveie», vil EU få nok et alvorlig problem. Kina har allerede inngått et formelt samarbeid med 16 tidligere kommunistland i Sentral- og Øst-Europa. De fleste er EU-medlemmer. Formålet er å trekke dem inn i Kinas økonomiske og politiske sfære. Ungarn er naturligvis med på leken. «EU må gjerne utestenge oss», sier landets omstridte statsminister Viktor Orbán. «Vi har jo Kina». En annen europeisk Kina-venn, Polens president Andrzej Duda, tilføyer: «EU er et illusorisk fellesskap som Polen ikke tjener noe særlig på.»
Kommisjonen vil ha slutt på disse utslagene av solospill, og fastslår: «Verken EU eller noen av dets medlemsland kan nå sine mål overfor Kina uten full enhet.» Den tar også til orde for felles opptreden i spørsmålet om Huawei-deltakelse i utbyggingen av 5G-nettet i Europa. Mellom linjene leser vi at EU-landene bør si nei til Kinas globale telegigant.
EUs omtale av Kina som «en rival som fremmer alternative styringsmodeller», er en ny, men viktig erkjennelse. Landets partistyrte medier forsømmer sjelden en anledning til å gjøre narr av Vestens «forvirrede demokratier», samtidig som det rosemaler sin egen strenge styreform. Kampanjen backes opp av milliardinvesteringer til ulike eksterne propagandaformål. Kina forsøker også å eksportere sitt vingeklippede Internett-konsept og hevder at alle land bør praktisere «Internett-suverenitet». I deler av Europa begynner denne tanken å vinne gehør, hvilket skremmer flere enn EU-kommisjonens medlemmer.
EU er ikke bare et økonomisk fellesskap. Det er også et politisk fellesskap som bygger på demokrati og prinsippet om frie valg, ytringsfrihet og rettssikkerhet. Land som blir medlemmer, forplikter seg til å respektere dem. Men hva hvis de ikke gjør det? Mye tyder på at EU i økende grad må beskjeftige seg med denne problemstillingen. Ikke bare på grunn av de indre utfordringene i hvert enkelt medlemsland, men også fordi Kina har begynt å gnage på EU-kroppen.
Flere land som har takket ja til Silkevei-prosjektet, befinner seg i dyp gjeld til Kina. EU er redd for at sårbare medlemmer skal vikle seg inn et gjeldsforhold som vil begrense deres politiske handlingsrom. Stemmegivningen i FNs menneskerettighetsråd er et godt barometer på det som skjer. Land som Hellas, Ungarn og Polen har ved flere anledninger stanset rådets forsøk på å fordømme Kinas grove brudd på menneskerettighetene. Økonomisk avhengighet skaper politiske bindinger. Av og til er de vanskelige å oppdage, men i noen tilfeller er de så altfor tydelige.
«Før så vi bare mulighetene i Kina-samarbeidet», uttalte en EU-kilde i forrige uke. «Nå ser vi også begrensningene.»
EUs skjerpede holdning overfor Kina kan til leses som et svar på USAs advarsler. Utsendinger for president Donald Trump har de siste månedene reist i skytteltrafikk mellom Washington og Brussel. Med rene ord har de sagt hva de mener om både Huawei og annet. Men EU har også egne grunner til å heve guarden. Klarer ikke fellesskapet å motstå det kinesiske trykket, vil det miste mye av sin troverdighet og gjøre europeiske politikere til latter. Mye avhenger av Tysklands Angela Merkel og Frankrikes Emmanuel Macron. Selv om tysk og fransk næringsliv har store interesser i Kina, har begge våget å opptre som tydelige Kina-kritikere.
Europa-ekspert Wang Yiwei ved Renmin-universitetet i Beijing mener å se Angela Merkels hånd bak det ferske dokumentet. «Siden Merkel fratrer om to år, er hun opptatt av å forhindre at EU går i oppløsning, stilt overfor et stadig mektigere Kina», sier han. En annen, Huang Jing, mener at Kina gjør klokt i å lytte til de europeiske klagemålene. I en situasjon hvor Kina er i konflikt med USA, har ikke landet råd til å legge seg ut med EU. Kinas eksport til USA var i februar 21 prosent lavere enn i samme måned i fjor. Da er det lite smart å erte på seg EU-lederne.
Når Xi har avsluttet sitt Europa-besøk, kommer en annen kinesisk størrelse, statsminister Li Keqiang, til Brussel for å lede det årlige toppmøtet mellom Kina og EU. Møtet finner sted samtidig med at Kina og USA forhandler på overtid om en løsning på handelskrigen. De siste signalene fra Washington tyder på at partene ennå står et stykke fra hverandre. Flere amerikanske medier skriver at det varslede toppmøtet mellom presidentene Xi og Trump tidligst vil kunne finne sted i april.
Kinesiske talspersoner har de siste dagene oppfordret EU-lederne til å innta en «korrekt holdning» til Kina og ikke la seg «styre av følelser». Sagt på en annen måte: «Jeg vet bedre enn deg selv hva som er best for deg.» Det er vel slikt som kalles paternalisme?