Debatt

EU som pådriver for likestilling

Mange vet ikke eller tenker ikke på at EU er en garantist for individuelle rettigheter og ikke-diskriminering. Derfor er det all grunn til å snakke om EU på en dag som 8. mars. I EU blir likestilling («equality») først og fremst behandlet som en traktatfestet rettighet som medfører en forpliktelse til å innføre tiltak på alle EUs politikkområder for å bekjempe ulikheter mellom kjønnene.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Likestilling – hvem sitt ansvar?

EUs store utfordring på likestilling er at unionen har begrenset myndighet til å utforme politikk og regelverk fordi dette oppfattes som medlemslandenes nasjonale ansvar. Derfor er det alltid store politiske drakamper innad i EU hver gang nye initiativ for fellesskapspolitikk på likestilling lanseres fra Europakommisjonens side. Skal initiativet behandles som en fellesskapsrettighet eller som utidig innblanding i nasjonale anliggender? Særlig Storbritannia har kjempet imot EU-lovgivning på områder innen arbeidsliv, helse og velferd all sin tid som medlem. Enkelte tror at EU kan bli mer progressiv når Storbritannia forlater unionen.

På likestillingsområdet har det vært særlig innen arbeidsliv at EU har fått gjennomslag for felles regelverk for å bekjempe forskjellsbehandling mellom kjønnene. Det begrunnes ut fra at det i dag er et felles arbeidsmarked innad i EU og da må det også være et felles regelverk på områder som oppfattes som særlig viktig for å respektere minimumskravene for individuelle rettigheter. Fordi Norge deltar i EUs indre marked gjennom EØS-avtalene, vil EUs regler på dette området også gjelde i Norge.

Videre understøttes likestillingspolitikken av EUs ikke-diskrimineringsprinsipp. Dette traktatfestede prinsippet gjelder alle former for diskriminering, ikke bare mellom kjønnene, men også rase, etnisk opprinnelse, religion og livssyn, seksuell orientering, alder og funksjonsevne. Store deler av norsk ikke-diskrimineringslovgivning er på denne bakgrunn i dag basert på EU-rett.

60 år med (i prinsippet) likelønn

Likestilling mellom menn og kvinner på arbeidsplassen ble nedfelt allerede i Romatraktaten i 1957, og var i sin tid det første eksempelet på EU-lovgivning med en såkalt sosial dimensjon. Gjennom traktatendringer, utfyllende rettsakter og rettspraksis fra EU-domstolen er dette etter hvert utviklet til et relativt omfattende regelverk for likebehandling av menn og kvinner. 60 år etter at prinsippet om likelønn ble traktatfestet i EU, er lik lønn for likt arbeid i praksis fortsatt ikke en realitet verken i medlemslandene eller i Norge.

Norge er kjent for å tilby gode vilkår for arbeidstakere og blir sett på som et fyrtårn for likestillingen internasjonalt. Likevel har EØS-avtalen gjort at Norge har måttet endre regler og dermed styrket kvinners rettigheter på en rekke måter, og dermed hevet norsk standard for likestilling på flere måter. Diskrimineringsvernet mot gravide på arbeidsplassen er ett eksempel. Gjennom EØS har også de norske lovene som sikrer rettigheter til deltidsarbeidere måtte endres for å være i tråd med EU-regelverket. Når vi vet at det er betydelig flere kvinner som jobber deltid enn menn, er dette også viktig likestillingspolitikk.

La Sverige gjøre jobben

Mange andre land har sett til land som Norge og Sverige når de skal utforme sin egen likestillingspolitikk. Innad i EU er det Sverige som har det sterkeste sakseierskapet til likestillingssaken. I disse dager er EU i startfasen på å utforme sin «social pillar» for å videreutvikle den sosiale dimensjonen som har stoppet opp de senere år. I denne prosessen burde Norge ha vært en premissleverandør sammen med våre nordiske venner på standarden på likestillingspolitikken i hele Europa. Den muligheten har vi dessverre sagt fra oss i to folkeavstemninger. Så takk Sverige!

Mer fra: Debatt