Ettervernet for rusavhengige er en helsepolitisk skandale

Selv den enkleste oppfølgingen av narkomane ville spare samfunnet for enorme summer. Familier kunne blitt spart for store lidelser. Vi har virkemidlene, kunnskapen og ressursene. Det eneste som mangler er politisk vilje.

Ettervern er selve ryggraden i rehabiliteringen av rusavhengige, og betegner oppfølgingen etter avrusning. Dette er et omfattende arbeid som inkluderer psykososiale tiltak, utdanning, arbeid, bolig, økonomi og helse. Bare oppfølgingen av ett menneske er kostbart og tidkrevende. En oppfølgingsstudie fra SIRUS konstaterte at «et flertall av de som kommer i behandling for rusmiddelmisbruk synes å trenge omfattende behandling over mange år [...] Ut fra denne studien kan det tolkes som om det er ganske mange som trolig har potensial for større grad av aktiv funksjon og integrasjon i nye miljøer, men som ikke har lyktes. Det er en stor utfordring for offentlige og private aktører» (Lauritzen, Ravndal og Larsson 2012).

Studien bekreftet de rusavhengiges historier, om et system som ikke makter å følge dem opp etter behandling, og en rehabilitering som overlater dem til seg selv i de sårbare fasene: «Studien viser også behovet for å intensivere innsatsene overfor de som har redusert sin rusmiddelbruk eller lagt den bak seg, men som lever i en randsone med stor grad av ensomhet.»

En artikkel om studier av pasienter i rusbehandling fra 2011 bekreftet det åpenbare, at sjansen for tilbakefall er svært høy de første månedene etter utskrivelse, at nær halvparten av pasientene hadde hatt tilbakefall etter sist behandling, og at risikoen for tilbakefall øker for hver gang (Nordfjærn 2011). Studien viste også at arbeidsledighet er et risikomoment for tidlig tilbakefall, og at det «kan derfor være fruktbart for behandlingsinstitusjoner å sørge for å etablere pasientene i yrkesaktivitet allerede før behandlingen avsluttes». Videre gjorde den et poeng av oppfølgingen, som «kan være et effektivt middel for å minske risikoen for tilbakefall».

Døgnprisen for rusbehandling er vanskelig å fastsette, men de billigste private aktørene i rusomsorgen opererer med en pris på 2 000 kroner, mens de dyreste offentlige sykehustilbudene har priser opp mot 14 000 kroner (Helsedirektoratet 2012). Tatt i betraktning det mangelfulle kommunale ettervernet er dette en sløsing med offentlige midler. Ikke fordi vi ikke skal bruke ressurser på det, men fordi vi vet at rusbehandling uten oppfølging oftest ender i tilbakefall.

For å illustrere poenget: Tre måneders behandling vil koste mellom 200 000 og 1,3 millioner kroner. Det er før kostnader knyttet til trygd, saksbehandling og annen service er innberegnet, og forteller noe om utgiftene knyttet til behandling og noe om hvor uklokt det er ikke å investere i et helhetlig ettervern. Selv det mest grunnleggende ettervernet kunne spart samfunnet for enorme summer.

Oppfølgingen av den samme personen vil være kostbar, men utgiftene vil avta om hun med tiden blir mindre avhengig av hjelp og etter hvert makter å stå på egne ben. Når en rehabilitert person går inn i en stabil jobb, vil den samfunnsøkonomiske effekten endres fra å være en belastning til et bidrag.

Hvis ettervern er samfunnsøkonomisk fornuftig, hvorfor bygger vi det ikke opp? Paradoksalt nok er svaret at det er meget kostbart på kort sikt. Det krever sterk politisk vilje å investere opptil flere titalls milliarder i et nasjonalt, helhetlig omsorgssystem, og som kjent utøves politikk enkelte ganger kortsiktig.

Rusomsorgen inneholder aktører med sterke meninger, markante personligheter og ideologiske overbevisninger. En rekke spørsmål knyttet til behandling er gjenstand for dyp faglig, politisk og ideologisk uenighet. Om det finnes ett unntak, er det behovet for et tilstrekkelig ettervern. Ingen er uenige i verdien av ettervern. En ruspolitisk plan må ha dette på toppen av lista.

Ettervern er den enkeltsaken som omsorgsbransjen bør kunne enes om og jobbe samlet for. Det er få kontroverser knyttet til behovet, og brukere og pårørende vil være de første til å gå i spissen. Derfor er det en god idé å løfte frem ettervernet som den store felles politiske saken på tvers av alle organisasjoner og aktører i industrien. Én sak som kan samle rusfeltet, skape oppmerksomhet og presse politikerne til å gjennomføre vesentlige, langsiktige investeringer.

Vi trenger en tverrpolitisk satsing på ettervern som strekker seg over tid, med betydelige investeringer. Som legger til rette for oppfølging av flere grupper, også av mennesker som har falt utenfor arbeidslivet på grunn psykisk sykdom, alkoholisme eller andre sosiale årsaker. Programmet må innebære en kraftig satsing på støttekontakt-funksjoner, full tilgang på psykologtjenester, sosiale prosjekter, boliger, utdanning og arbeidstrening. Systemet må legge til rette for at brukeren kan planlegge fremtiden med håp om å få et nytt liv med meningsfullt arbeid.

Det er helt avgjørende for den langsiktige motivasjonen at brukeren får sjansen til å sette seg mål, og stimuleres til noe mer enn lavterskelarbeid eller praksisplass gjennom NAV. En omfattende satsing på ettervern kan gi enorm menneskelig og samfunnsøkonomisk gevinst. Det er sjelden noen mirakelkur å kaste penger på et problem, men i dette tilfellet er det nettopp det som er løsningen. Vi har virkemidlene, kunnskapen, kompetansen og ressursene – det eneste som mangler, er politisk vilje.