Etter bistand – kommer egeninteressene

FN-rapport viser økende utenlandske investeringer til mange av Afrikas minst utviklede land, men investeringer har ikke gitt landene nye arbeidsplasser.

Det høyreradikale tidsskriftet Minerva har gitt ut artikkelen ”Etter bistand”, som hevder at tradisjonell bistand – som vi trodde den var – er på vei ut av utviklingspolitikken. Her presenteres først og fremst en bistands- og utviklingspolitikk som om det ikke tidligere har vært ført kritikk mot den, som om Fellesrådet for Sørlige Afrika, Latin-Amerika-gruppene, Diakonhjemmets Internasjonale Senter (DIS) og Terje Tvedt ikke tidligere hadde ytret seg.

Langt på vei har Minerva rett i sine innledende beskrivelser. Etter bistanden kommer egeninteressene. SV-minister Erik Solheim har uttalt atnå må vi slutte å ha dårlig samvittighet over å forfølge egeninteressene. Jeg snakker ikke her om å beskytte norsk matproduksjon. Det er et marginalt problem for utviklingsland som er så ressursrike at om de hadde hatt makt over egne ressurser, hadde de diktert verdens økonomiske utvikling.

Næringsutvikling og investeringer er Minervas svar, men med klassisk bistandstilnærming:Velstand vil risle ned over de fattige når utenlandske storselskap får adgang og beskyttelse mot innenlandske nyreguleringer. Men hvem skal få overskuddet, sysselsettingen og teknologien knyttet til råvarene?Finanskapitalen eller folket i landet der ressursene finnes? Norge skal komme med tanker om skattlegging, men ikke med erfaringer om konsesjonslover som Norge selv brukte under oppbygging av både vannkraft og petroleumssektor. OECD skal komme med retningslinjer om næringslivsetikk og ansvar, men ingen holdes ansvarlig når de brytes.

Resultatene av egeninteressepolitikk overfor økonomisk og politisk svakere land er velkjent i alle tidligere kolonier. FNs økonomiske kommisjon for Latin-Amerika (ECLAC) og FNs økonomiske kommisjon for Afrika (UNECA)dokumenterer at handelsliberalistisk politikk og utenlandsinvesteringer uten politisk makt hos vertsfolket fører til avindustrialisering og primitivisering av økonomien. UNCTADs rapport (2007) om de minst utviklede landene (MUL) viser økende utenlandske investeringer til mange afrikanske MUL, stort sett knyttet til ressursutvinning. Mendisse investeringer har ikke gitt nye arbeidsplasser. De har ikke skapt næringsklynger av lokale tjeneste- og vareleverandører. De har ikke oppgradert kunnskap og jobbtilbud . Lokal arbeidskraft fortsetter å være gruvearbeidere og lavere ledere – slavedrivere. Arbeidsforhold og lønninger har ikke blitt forbedret. UNCTAD konkluderer i rapporten at skal investeringer i råvareutvinning føre til utvikling – i vertslandet – må det konsesjonskrav til. Krav om teknologi- og kunnskapsoverføring, krav om bruk av lokale innsatsvarer og –tjenester, og rom for en næringspolitikk som skaper næringsklynger. Helt i strid med prinsippene som promoteres av WTO og i frihandelsavtalene.

Minerva presenterer en naiv strategi for næringsutvikling i Sør. Jeg håper at de afrikanske aktører i Norwegian African Business Organization (NABA) vil knytte til seg professor i politisk økonomi, uganderen Yash Tandon. Han kan bistå som rådgiver i forhandlinger med norsk næringsliv og den norske stat – som har valgt å anta at norske investeringer i fattige land fører til utvikling, uten faktisk å undersøke om det er slik. Anbefalinger kom fram i NOU 2008:14 ”Samstemt for utvikling?”. Denne NOUen ble aldri behørig behandlet, og dens anbefalinger innen handel og investeringer aldri tatt med i arbeidet med Stortingsmelding nr. 13 (2008 – 2009) ”Klima, konflikt og kapital”. Bruk NOUen nå, og fram for alt, husk spørsmålstegnet.

De store økonomiske interesser i Norge er petroleums- og energisektoren, fiskeoppdrett, Yara og kunstgjødselproduksjon, det tidligere statsmonopolet Telenor, og finanskapitalen – best representert ved oljefondet på mer enn 3000 milliarder kroner som krever stø avkastning på hele beløpet, en avkastning som må dras ut av andre land, fordi det ikke skal investeres i Norge. Dette er sektorer som alle nevnes positivt i Minervas artikkel, uten snev av kritisk analyse.

Oppdrettskapital i Chile har skapt en svært dynamisk næring – så dynamisk at både næring og økosystemet kollapset i 2009 grunnet for dårlig kontroll med miljøregelverket. De fattige fiskere og fiskesamfunn som først jobbet under kritikkverdige forhold, har ikke lokalt fiske å gå tilbake til. Antibiotikabruken er ca 5000 ganger det som blir brukt i Norge. Norsk kapital er storaktør. Både privat og statlig. Hvem skaper det utvikling for? Hvordan skape motmakt i Chile for å holde selskap og regjering ansvarlig? En slik motmakt har jo ingen finansiører som Minerva stiller som kriterie for ”etter bistand”.

Olje for utvikling er etablert for å kunne svare på utviklingslands forespørsler om norske oljepolitiske erfaringer. OfU har samarbeidsprosjekt med en rekke utviklingsland, men hvilke erfaringer formidles? Skattepolitikken, miljøpolitikken (kanskje), men hva med hele spekteret av energipolitiske virkemidler med de ti oljeprinsippene, konsesjonsreglene, kontroll med infrastruktur, kampen for bedre arbeidsvilkår og miljøstandarder som ble ført av fagorganisasjoner, fiskere og miljøbevegelse. Den historien finnes ikke på OfUs hjemmesider og ingen av dem som har kontaktet meg i mitt arbeid med afrikanske og latinamerikanske land har hørt noe om disse erfaringene. Da Equadors regjering kom til regjeringen for å få støtte til blant annet regnskogbevaring og alternativ energi, samtidig med at de ville la olja ligge i bakken, var utviklingsministerens råd å prate med – Olje for Utvikling!

Råd til regjeringens arbeid med Samstemt politikk:Skaper aktiviteten utvikling? Ligger det mer igjen av verdier og utvikling enn det Norge og selskapene henter hjem? Frivillige OECD-retningslinjer for næringsliv, og norske tiltak for skatteveiledning og miljøregler - sikrer de fordeling når demokratiet ikke virker? Hva skal til for å få demokratiet til å virke slik at miljø- og helseregler følges og skattepenger går til velferd?Det finnes ingen finansieringsmekanismer for motkreftene.

”Etter bistand” kan lett bli det som mange i sivilt samfunn i utviklingsland kaller det – nykolonialisme. Jeg håper regjeringen vil bidra til at Norge ikke fortsetter en slik linje.