Debatt

Ett år med Trump Power

Lite ante vi den novembernatta at Trump skulle føre oss nærmere USA.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

8. november 2016. Det var nærmest en vanlig tirsdag i våre redaksjonlokaler i Oslo sentrum. Målingene var så stabile i favør Hilary Clinton at pulsen var rolig. Den mest påtagelige følelsen den dagen var lettelsen over at det var over. Heldigvis var parodien på en valgkamp snart over. Vi kunne puste ut. I samme dags leder («En helt ny verden») hadde vi selvsagt skrevet om det amerikanske presidentvalget. «Donald Trump er en meget farlig mann», var siste ord. Og vi hadde følgende analyse av hva som måtte komme, skulle det utenkelige skje: «Norge må forberede seg på og tenke gjennom hvilken rolle vi skal spille i en verden der Donald Trump er USAs president. Det vil være en katastrofe, selvsagt, men katastrofer må man være forberedt på». Mer om det senere.

Vi gikk hjem den dagen i trygg forvissning om at dette skulle gå bra. Donald Trump ville ikke bli president i USA. Likevel gjorde jeg en avtale med en kamerat om at han skulle komme hjem til meg og se valget på TV. Det var tross alt en historisk natt. USA skulle få sin første kvinnelige president. Det var verdt å få med seg. Frossenpizza, cola og sjokolade ble handlet inn på Kiwi, og vekkerklokka satt på to. Det holdt, vi skulle jo bare se den udramatiske, men dog historiske innspurten. Klokka to ringte klokka, og på døra sto kameraten. Pizzaen gikk i ovnen.

Hvor var du da Brå brakk staven? Det var absolutt et slikt øyeblikk. I NRK hadde alle med et navn meldt seg til tjeneste, og ledelsen hadde tømt lommene for dollar. Det ble ikke spart på noe. Statskanalen hadde reportere på mange valgvaker over hele USA og med særlig fokus på vippestatene, og de hadde egne studioer i Oslo, Washington og i New York. NRK forholdt seg til en prognose som ga klart Clinton-flertall. På NRK var det dødt, det virket over. Det var nesten skuffende. Så slo vi over på CNN, og der var tragedien i full blomst. Anker og tallknuser John King snakket i fistel, og analyserte stat for stat, county for county. Og mens NRK gikk i sirkel med gale tall, lette King febrilsk etter Clinton-stemmer i bydeler i de største byene i rustbeltet. Før pizzaen var fortært, skjønte vi at dette kom til å gå galt. Katastrofen ville inntreffe. Klovnen Donald Trump ville erstatte helten Obama, og sitte i samme stol som Kennedy og Roosevelt. Følelsen var uvirkelig. Å legge seg til for å sove, var umulig. Trump var et reelt sjokk.

Hva har skjedd på ett år? Trumpsagaen er for vanvittig til at den lar seg oppsummere eller analysere. Der er mest stoff for framtidas historikere. Men det som er helt sikkert, er at de (sikkert vi også), som mente (håpefullt) at ansvar, makt og alvor ville oppdra han, tok feil. Donald Trump har vært mye mer TV-figuren og den bortskjemte milliardæren enn man kunne frykte. Evnen og viljen til å tilpasse seg, til å bli presidential, har vært forsvinnende. Det har heldigvis også gjennomføringsevnen av politikk vært. Lista over tapte saker har vært lang. Hjemme i USA har han politisk blitt holdt i et slags sjakk av domstoler og sjokkerte partifeller. Ingen president har i sin samtid vært mindre anerkjent. Men kanskje har han bidratt med noe positivt, som i at vi, verden og Amerika, i Trump har fått en advarsel om hva som kan skje hvis vi sover. Og muligens har han også bidratt til noe godt ved å avdekke farlige, underliggende trekk ved USA, som noen når Trump er ferdig om tre år, kan ta ordentlig tak i. Trekk man ikke så eller ville se under en godartet president. Det er viktig å huske at det ikke er Trump som har skrudd sammen dagens USA. Det som likevel virker sikkert, er at han har endret USAs stilling i verden for alltid. Skaden han har påført, er her uopprettelig.

Etter krigen tok USA på seg oppgaven å «bygge en verden ut av kaos», slik president Trumans utenriksminister Dean Acheson sa det. Midt i dette byggverket av avtaler og internasjonale institusjoner, enten man liker det eller ikke, har USA stått. De har vært verdens foresatte, en stabilisator. Det mest dramatiske Trump har gjort, er aktivt å bygge ned denne rollen. Signalene om FN og NATO, amputasjonen av utenriksdepartementet, har rammet landets naturlige autoritet. Hans mantra om «America first» har røtter i amerikansk politikk fra før første verdenskrig. Dette har skapt bølger som vi ennå ikke har sett høyden av. Vakumet søkes fylt av Kina og Russland. Og Tyrkia. Det er dårlige nyheter for alle at USAs demokrati (tross sine mange mangler og feilskjær) viker plassen for gryende dikaturer. Fortsatt er det over 50 land i verden, og en rekke FN-institusjoner, der USA ikke har fått på plass en ny ambassadør.

Norge er blant dem. Men nylig ble en pensjonert kontreadmiral nominert. Ikke en godslig norsk-amerikaner som har fått et venlig klapp på skudra, men en høyt rangert soldat. Det er i praksis første gang en offiser blir USAs ambassadør i Norge. Samtidig var den amerikanske marinen på sitt første Oslo-besøk på sju år i slutten av oktober. Nye amerikanske jagerfly ankom i forrige uke som superstjerner og i nord har USAs rykket inn med en stående styrke på 300 mann.

Tilbake til november 2016 og Norges forhold til et USA med Trump i Det hvite hus. Dagsavisens leder var klar. Og i Bergens Tidende hadde SVs Bård Vegar Solhjell vært veldig tydelig: «Skulle han vinne, må den første seriøse debatten på 70 år om korleis tilhøvet til USA skal utvikle seg, starte. Eg har ikkje svaret – men eg veit at det ikkje kan bli business as usual».

Debatten uteble. Og analysen av Trumps skadeomfang er prematur. Men Norges forhold til USAs som militær stormakt har blitt styrket gjennom ett år med Trump. Det er det eneste som er helt sikkert på årsdagen for «katastrofen».

Mer fra: Debatt