TEATER: Faten Mahdi Al-Hussaini sier i teaterstykket «Utafor» at «samma hva du gjør, så kan du ikke vinne». Jonas Bals vil gjerne snu utsagnet: «Samma hva de gjør, så skal vi vinne». FOTO: TERJE PEDERSEN/NT%B SCANPIX

Et spørsmål om verdighet

«Samma hva du gjør, så kan du ikke vinne» må bli til «samme hva de gjør, så skal vi vinne».

«Samma hva du gjør, så kan du ikke vinne». Det sier Faten Mahdi Al-Hussaini i teaterforestillingen «Utafor», som i disse dager går på Det Norske Teater. Der snakker hun om hvordan det er å ikke være irakisk nok i Irak, ikke norsk nok i Norge – aldri helt innafor noe sted. Tidligere har jeg hørt henne snakke for representantskapet i Oslo Arbeiderparti, hvor hun etterlyste støtte til kampen mot sosial kontroll og fremmedfrykt, fra alle dem «i midten».

Følelsen av å være utafor, og av at du ikke kan vinne, handler ikke bare om religion eller minoritetsbakgrunn, slik mange av de velfortjent gode teateranmeldelsene har kunnet gi inntrykk av. Først og fremst handler det om en grunnleggende mangel på håp og framtidstro. En av de sterkeste historiene som fortelles fra teaterscena, handler om den unge norske gutten som ble drept i tjeneste for IS i Irak. En gutt som alltid hadde drømt om å bli lastebilsjåfør, men som sleit for mye med grunnleggende skoleferdigheter til å kunne ta lappen. Fra Irak sendte han hjem et bilde av seg selv på jobb for kalifatet – smilende og stolt bak rattet på en lastebil.

Historikeren Mona Ringvej skrev nylig en kronikk i Klassekampen, der hun med utgangspunkt i Göran Greider og Åsa Linderborgs nye bok «Populistiska Manifestet» beskriver både høyre- og venstrepopulismen som et forsøk på å sprenge det demokratiske fellesskapet i to. Populistenes mål, hevder hun, er at det ikke skal stå igjen noen i den midten Faten etterlyser. Det skal bare være plass til et Oss og Dem.

Mona Ringvej har rett i at mange populister forsøker å redusere politikk til uforsonlige motsetninger. Men jeg mener hun overser et viktig poeng i Greider og Linderborgs bok, som ikke handler om å blåse liv i kunstige motsetninger, men å våge å snakke om høyst reelle klasseskiller som har vendt tilbake: Mellom arbeid og kapital, mellom høyinntektsgrupper og folk med lave lønninger – og mellom de som er «innafor» og «utafor». Minst like viktig er det at Greider og Linderborg tar til orde for å gjøre dette på en måte som kan inspirere til håp fremfor sinne, til handling fremfor avmakt, til å delta fremfor å være tilskuere.

Greider og Linderborg trekker frem det svenske sosialdemokratiets første partiprogram fra 1897. Der het det at partiet skilte seg fra alle de andre politiske partiene, fordi de ville gjennomføre arbeiderklassens sosiale frigjøring. «Bara det där kaxiga om att partiet står för något helt annat än alla andra skär som en laserstråle genom dagens suddiga landskap», skriver Greider og Linderborg. I flere årtier utgjorde slike formuleringer «en mäktig, realpolitisk kraft i arbetarrörelsens historia: De skapade förväntningar. De rubbade självklarheten i en borgerlig värld. De underordnade kände sig betydelsefulla och uppmanades att ta strid.» Forfatterne hevder at populismens fremste styrke ligger i at den forstår hvor viktig «anspråk och förväntningar» er i politikken: «Tolkar vi populismen som ett symtom, så är den ett symtom på mainstreampolitikens radikalt nedskruvade ambitioner.»

Jeg kom til å tenke på disse avsnittene i kjølvannet av de siste par ukenes hendelser hos laksegiganten Sekkingstad litt utenfor Bergen. Etter en mangeårig kamp for anstendige lønns- og arbeidsvilkår på bedriften, der Sekkingstad blant annet har drevet grov forskjellsbehandling av sine polske ansatte, klarte arbeiderne i fjor høst å kjempe på plass en tariffavtale. De la stein på stein, tålmodige, men med ambisjoner og forventninger til framtida. Nå er bemanningsselskapet de jobba for slått konkurs, og eierne har opprettet et nytt selskap i dets sted. Der finnes det ingen tariffavtale, og ingen av de organiserte arbeiderne har fått tilbud om jobb. For de ansatte er det trolig nærliggende å si som Faten: «Samma hva du gjør, du kan ikke vinne».

I mange tiår har denne typen fagforeningsknusing vært fremmed i Norge. Nå er den på vei tilbake igjen, ofte med bistand fra profesjonelle rådgivere. Et advokatfirma som reklamerer med at de har mye erfaring med å gi råd til «arbeidsgivere som ikke ønsker å inngå tariffavtale», er Selmer. På hjemmesidene sine har de publisert en fagartikkel, der det heter: «Et krav om tariffavtale skyldes gjerne misnøye blant ansatte eller grupper av ansatte. I mange tilfeller kan ansatte ha urealistiske forventninger til hva som kan oppnås gjennom en tariffavtale i form av konkrete endringer knyttet til egne betingelser. En forventningsjustering kan dermed være nødvendig og samtidig bidra til å gjøre tariffavtale mindre aktuelt.»

Smak på ordet: En forventningsjustering.

Vår bevegelse ble til i tro på og forventning om på at vi kunne kjempe frem likeverd gjennom solidaritet. Ved å appellere til samhold fikk vi styrke – og ga folk en helt konkret opplevelse av å høre til et fellesskap, å være innafor. Den jobben er ikke blitt noe enklere etter at Norge for alvor er blitt en del av verden, og vi har fått polske nordmenn, irakiske nordmenn og alle mulige andre slags nordmenn. Men vi har klart vanskelige ting før. Trassig har vi sagt «samma hva de gjør, så skal vi vinne».

Jeg tror vi kan gjøre det igjen. For uansett hvilket språk vi snakker og hvilken gud vi tilber eller ikke tilber, har vi alle et ønske om og forventninger om å bli behandlet med verdighet.