Innenriks

Et spennende valg til høsten!

De vestlige demokratier er skaket. Velgerne opponerer mot den politiske eliten. Vi kommer sikkert til å merke dette i Norge også. Marie Simonsen i Dagbladet mener noe annet. Hun vektlegger det homogene norske samfunnet. Hun er mer bekymret for populismen – de lettvinte løsningene og polariseringen. Elitisme og populisme er ofte brukte uttrykk i de politiske analysene.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Jeg hørte på Politisk kvarter på NRK lille juleaften, hvor journalister oppsummerer det politiske året 2016. Journalistene skal være våre fremste politiske eksperter, blant dem Marie Simonsen. Analysene er likevel ofte trivielle, og hyggen var stor i NRKs studio denne dagen. Lytterne sitter igjen med en inntrykk av at dette er en privilegert gjeng som føler seg vel hjemme i NRKs beste sendetid. Dette må da være et tydelig- og enkelt tegn på elitisme i norsk politikk og presse?

Politikken har samtidig blitt en ny karriere-vei for mange unge, som vet at et politisk verv eller en stilling som politisk rådgiver, kan være den beste starten på en lysende karriere. Det er ikke partipolitikken de er mest opptatt av, men det er alle fordelene, nettverket og mulighetene politikken gir. Og slik skaper vi et samfunn hvor politikken kan være porten til privilegier fra en rik stat.

Når journalister og politikere er blitt bestevenner, og er mest opptatt av hverandre, må velgerne lete etter alternative analyser i sosiale medier og blogger. Derfor er det også litt rart når journalister klager på sin egen yrkessituasjon, når de selv har valgt politikernes premisser.

Partiene har også klare elitistiske- og til populistiske trekk. Arbeiderpartiet ynder å kalle Fremskrittspartiet populistisk, men de er nok like gode selv. Det er ofte Arbeiderpartiet som bruker enkel retorikk - om de rike og fattige - og som oftest sier nei til nye reformer. Arbeiderpartiet søker samtidig støtte hos de sterke faglige organisasjonene. Dette er klare korporative trekk som de har til felles med Senterpartiet. I en korporativ samfunnsorden har partene felles interesser, og staten skal sentralstyres av en elite i et nært samarbeide med sterke næringsorganisasjoner. Da passer det flott å ha en rik stat, og det kommunale selvstyret blir nedprioritert i denne samfunnsmodellen. Er det dette Arbeiderpartiet og Senterpartiet egentlig står for? Det er Høyre som for tiden viser den største viljen til å styrke det kommunale selvstyret via kommunereformen.

Det kan bli et veldig spennende valg til høsten, og det er sikkert mange som ønsker å protestere mot politiker-eliten, men hvilket parti skal en stemme på da? Fremskrittspartiet er ikke lenger nødvendigvis protestpartiet. Norge kunne kanskje ha trengt et nytt alternativ til Arbeiderpartiet og til Høyre, men Venstre greier på ingen måte å ta denne lederrollen. Den elitistiske trenden er at politikere og presse ikke stiller seg på velgernes sin side, og det er det som er så interessant.

Mer fra: Innenriks