Jair Bolsonaro har tidligere uttalt seg svært positivt om Brasils militærdiktatur. Her poserer han med soldater i São Paulo.

Et politisk veiskille i Brasil

Hvilken vei går Brasil? Og hvorfor leder høyrepopulisten Jair Messias Bolsonaro på meningsmålingene?

På søndag er det valg i Brasil og høyrepopulisten Jair Messias Bolsonaro leder på meningsmålingene fulgt av Fernando Haddad som overtok stafettpinnen etter at Lula ble dømt og fratatt muligheten til å stille. Hva står på spill i dette valget og hvorfor leder Bolsonaro på meningsmålingene etter å ha uttalt «Jeg har fordommer og er stolt av det» og deretter ramset opp kritikk mot svarte, kvinner, homofile og andre minoriteter?

Benedicte Bull: Ikke tropenes Trump

Latin-Amerikas nye pinsepopulisme

Søndagens valg i Brasil representerer et politisk veiskille. For å forstå betydningen av dette må vi se valget i kontekst. Denne historien starter med at Lula og PT (det brasilianske arbeiderpartiet) vinner valget i 2003 og de kommende valgene frem til Dilma Rousseff blir avsatt etter å ha blitt stilt for riksrett i 2016.

Disse tretten årene med arbeiderpartiregjering innebar en radikal endring av brasiliansk politikk hvor den økonomiske eliten hadde hatt makten siden Pedro Álvares Cabral «oppdaget» Brasil i år 1500. For første gang kom velferd til folket og utryddelse av sult og fattigdom øverst på den politiske agendaen. Dette gikk ut over noen. Eliten mistet makten. I disse 13 årene jobbet høyresiden systematisk for å få tilbake makten og i 2016 lyktes de ved å stille Dilma Rousseff for riksrett. Rousseff ble anklaget for økonomisk «uansvarlig ledelse» da hun hadde lånt penger fra en statsbankkonto for å betale ut velferdsytelser da den opprinnelige kontoen var tom. Dette var teknisk sett ulovlig men vanlig praksis i brasiliansk politikk. Etter at Rousseff ble dømt for riksrett og gav presidentembetet til vise-president Michel Temer gjorde den nye ikke-valgte presidenten om på denne loven slik at det som Rousseff hadde blitt dømt for ikke lenger var ulovlig.

Flere pekte på at senatorene og kongressmedlemmene som hadde stemt for å stille Rousseff for riksrett hadde skjulte motiver. For det første ble flere nervøse da Rousseff ville utvide den pågående etterforskningen av korrupsjon blant politikere da dette ville innebære tiltale mot flere senatorer og kongressmedlemmer. For det andre ønsket flesteparten av disse høyrepolitikere å ende 13 år med arbeiderpartistyre for å styrke næringslivet og bygge ned velferdsgoder. Dette er bakgrunnen for at venstresiden kaller prosessen for et parlamentarisk kupp.

En av hovedarkitektene bak kuppet var Globo, det største mediekonsernet i Brasil, da de bidro til systematisk kritikk av det brasilianske arbeiderpartiet. Samtidig var flere topper i arbeiderpartiet, og andre høyrepolitikere, involvert i det som etter hvert ble verdens største korrupsjonsskandale «operasjon bilvask». Dette bidro til en folkelig misnøye mot det brasilianske arbeiderpartiet spesielt, og politikere generelt, og dette politikerhatet fikk vind i seilene i sosiale medier og via gatedemonstrasjoner.

Det er i denne konteksten Jair Messias Bolsonaro hever sin stemme og vokser på meningsmålingene. Konservative Bolsonaro, som hadde vært kongressmedlem i 28 år, fikk bred mediedekning etter at Temer ble president. Bolsonaro brukte det gryende folkelige hatet mot korrupte arbeiderpartipolitikere til å utvikle et polemisk språk hvor han anklagde alle i arbeiderpartiet for å være kommunister som forsøkte å gjøre Brasil om til et nytt Venezuela eller Cuba. Ofte gikk han lengre og i en debatt uttalte han: «problemet med militærdiktaturet var at de torturerte fangene (mange var politiske fanger på venstresiden red anm.), de skulle drept dem».

Da han besøkte en av regionene inne i Amazonas, Acre, nordøst i Brasil, fulgte han opp med å si «la oss drepe arbeiderparti-bevegelsen her i Acre», selv om han etterpå unnskyldte seg og sa at det var ment som en spøk tatt ut av kontekst. Selv om det er vanskelig å forstå hvordan slike utsagn høster oppslutning hos en tredjedel av folket (meningsmålingene viser at ca. 30 % vil stemme på Bolsonaro, det vil si ca. 50 millioner brasilianere) er det viktigere å forstå «klikk-verdien» i slike utsagn da de sprer seg som ild i tørt gress på sosiale medier. Hvis Bolsonaro tjener på å være polemisk i sin kritikk av venstresiden, og hvis all PR er god PR, så bidrar summen av slike «klikk» til å gi Messias, som er mellomnavnet hans, oppmerksomhet.

Kirken er også blant Bolsonaros viktigste støttespillere sammen med eliten i næringslivet og militæret. Særlig militæret er viktig i Bolsonaros politiske retorikk da han argumenterer for at Brasil har blitt et voldelig, kaotisk land ledet av korrupte politikere. Løsningen, ifølge han, er å skape «orden og progresjon» som står skrevet i det brasilianske flagget og han mener at militæret kan bidra til å gjenskape dette da «korrupsjon ikke fantes under militærregime [1964-1985 red anm]» (Bolsonaro). For å gjenskape ro og orden, samt å bidra til økonomisk vekst, vil Bolsonaro gi nøkkelposisjoner i en eventuell regjering til generaler i militæret (for eksempel som ministre i utdanningsdepartement og forsvarsdepartementet). Han vil også bruke militæret aktivt i bekjempelsen av vold i et av verdens mest voldelige land ved å sette hardt mot hardt ved å gi militærpolitiet blankofullmakt til å drepe kriminelle. Bolsonaro foreslår å senke den kriminelle lavalder fra 18 til 16 år og argumenterer for at dagens narkokarteller bruker mindreårige som fotsoldater i kriminelle operasjoner samtidig som politiet står forsvarsløse. Han vil også legalisere våpensalg i Brasil da han mener at folk selv må kunne forsvare seg. I tillegg til kampen mot vold er Bolsonaros støtte hos kristne, den raskest voksne velgergruppen i Brasil, sentral for å forstå hans fremmarsj. Han har flere ganger brukt sin kristne overbevisning for å legitimere strengere straffer og uttalte i en debatt: «Jeg tror på Gud. Jeg er katolsk og har lest bibelen. Du har gode eksempler der. Det er skrevet: «Et tre som ikke fremmer, skal kappes ned og kastes i ilden». Jeg er for dødsstraff.»

 

Hva med Norges rolle? Norge sitter på begge ender av bordet i dette valget. På den ene siden har norske regjeringer aktivt støttet opp i det brasilianske arbeiderpartiets kamp mot fattigdom, rettigheter til minoriteter og bevaring av regnskogen. Samtidig har Equinor, som det nå heter, tjent gode penger på den sittende ikke-valgte presidentens privatisering av den brasilianske oljesektoren. Equinor vil tjene enda mer hvis Bolsonaro vinner valget da han vil privatisere ytterligere, særlig i oljesektoren. Selv om dette vil bidra til økt handlingsrom for den norske velferdsstaten, og mer penger i statskassa, er det problematisk at dette går på bekostning av velferden til det brasilianske folket og demokratiets stilling i Brasil. Det er viktig at norske politikere sier tydelig fra om hvilket Brasil vi ønsker i fremtiden og ikke taler med to tunger.