Et planlagt ran

Norge trenger Gaustad sykehus. Men Helse Sør-Østs utbyggingsplaner er ødeleggende for psykiatrien.

Kronikken er skrevet i samarbeid med Svein Haugsgjerd, psykiater og psykoanalytiker, Randi Rosenqvist, psykiater/seniorrådgiver, ila fengsel, Finn Skårderud, professor dr. med, Villa SULT, Institutt for spiseforstyrrelser, Mari Hvattum, professor, Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo, Elisabeth Swensen, spesialist i allmennmedisin, Are Saastad, daglig leder i Reform - Ressurssenter for menn

 

Når Helse Sør-Øst nå planlegger for fremtidens sykehus i Oslo, går diskusjonen høyt om planene på Rikshospitalets tomt. Mange reagerer på de store pengesummene, de høye byggene og det som av mange oppfattes som en lite demokratisk prosess. Det har skapt særlig mye strid at Ullevål sykehus er foreslått nedlagt for å finansiere utbyggingen.

Ledelsen for Oslo universitetssykehus (OUS) og Helse Sør-Øst refererer til prosjektet som Gaustad-utbyggingen. Dette er også betegnelsen mediene benytter. «Sykehuset på Gaustad» er med dette blitt synonymt med en sterkt omstridt prosess.

For oss er det viktig å understreke at Gaustad sykehus er noe helt annet. Gaustad er Norges eldste og mest betydningsfulle psykiatriske sykehus – et godt bevart og fredet sykehusanlegg, med umistelige verdier for de mest sårbare pasientene.

Dyrt: Utbyggingen av OUS går utover pasientenes penger

I larmen rundt utbyggingen på Rikshospitalet har få fått med seg at Helse Sør-Øst samtidig ønsker å avvikle Gaustad som psykiatrisk sykehus. Dette fremgår av Utviklingsplan 2035, ført i pennen av Oslo universitetssykehus på oppdrag av det regionale helseforetaket. Her beskrives en samling av all sykehuspsykiatri i Oslo. Det skal skje i et annet gigantisk byggeprosjekt, på Aker sykehus’ tomt på Sinsen. OUS mener samlingen vil gi behov for betydelig færre senger. Med andre ord; psykiatrisk sengekapasitet skal vike for den fysiske medisinens (somatikkens) behov for mer plass på Rikshospitalet.

I våre øyne er det like stor grunn til å slå alarm om planene for psykiatrien, som når det gjelder forslaget om å nedlegge Ullevål. Gaustad sykehus er fortsatt vår viktigste psykiatriske institusjon, med sine unike grønne områder og store utviklingsmuligheter. Vi mener sykehuset er umistelig.

La oss se litt tilbake. 1. oktober 1855 åpnet Gaustad asyl, landets første behandlingsinstitusjon for «sindsyges forpleining», dørene. Sykehuset var et av de flotteste og mest påkostete i Europa, bygget for mennesker som aldri tidligere var blitt ansett verdig behandling. Arkitekturen var i seg selv nyskapende: I stedet for å være fengselspreget, besto sykehuset av frittliggende paviljonger. For første gang skulle mennesker med alvorlig psykisk sykdom kunne kalle seg for pasienter, og bli friske – i alle fall var det dét Ole Rømer Sandberg tok mål av seg til, da han tiltrådte som Gaustads første direktør. Åpningen av Gaustad representerte rett og slett en milepæl i vårt lands utvikling mot en moderne velferdsstat.

I de over 160 årene som er gått har sykehuset vært en viktig del av denne velferdsstaten. Vi understreker at vi ikke har glemt det mindre gode som Gaustad også må stå som historisk arena for; fra den unødige tvangsbruken, via sjokkterapiene og lobotomihistorien, til overmedisinering og håndteringen av Arnold Juklerød. Dette er viktige deler av norsk psykiatris tvetydige historie, som vi må lære av og arbeide mot gjentakelse av. Men det særegne ved Gaustad-området, som gjorde at stedet i sin tid ble valgt, er likevel fortsatt det som preger sykehuset: Nærheten til naturen, fuglesangen, roen og muligheten for å finne seg selv igjen. Dette er verdier mennesker med psykiske lidelser i Norge fortsatt trenger. Kanskje trenger de dem mer enn noen gang.

Psykologforeningen: Bent Høies dårlige mål for psykisk syke

I noen tiår har det politisk korrekte vært å «bygge ned» psykiatriens institusjoner. Psykiske lidelser skal behandles i nærmiljøet, som i praksis ofte betyr i familiene. Sengetall og behandlingskapasitet er systematisk redusert. Resultatet er en massiv overføring av behandlingsansvar til pårørende, ikke sjelden med tragiske følger. Det psykiske helsevernet skal ikke lenger gi omsorg, det er det kommunene som skal. Men det er fortsatt et sterkt behov for den spesialiserte omsorgen for de sykeste pasientene.

I dag står Norge igjen med et historisk lavt antall sengeplasser for mennesker med psykiske lidelser, også sett i europeisk sammenheng. Allerede i 1998 var det vanskelig for de sykeste å få sammenhengende behandling i psykiatrien. Antallet sengeplasser til døgnbehandling ble nesten halvert fra 1998 (6276 senger) til 2017 (3444 senger, SSB).

De siste tiårene har det også eksistert en sterk tro på verdien av å slå psykiatrien sammen med de vanlige, somatiske sykehusene. Begrunnelsen synes ofte å være at en slik samlokalisering skal alminneliggjøre psykiske lidelser. Erfaringen er ofte stikk motsatt. Vi vet at uten klare skjermingsmekanismer, taper psykiatrien i kampen om midlene. Og pasientene – hvor alminneliggjørende er det for dem å måtte oppleve de moderne sykehusbyggenes korridorer, hast og press for tidligst mulig utskrivning?

Så vidt vi kjenner til finnes det ingen forskning som kan vise klare forbedringer av å bli plassert i dagens sykehusmaskiner, for mennesker med psykiske lidelser. Derimot finnes det et hav av historier om fallerte fagmiljøer, nedprioriterte tjenester og ytterligere belastninger på pårørende og nettverk. Vi har også mye mer kunnskap om betydningen av fysisk aktivitet, samtaler og bruk av naturen – nettopp slike kvaliteter som Gaustad sykehus er bygget for, og fortsatt gir i rikt monn. Gaustads sentrale beliggenhet, og den store tomten i umiddelbar nærhet til Oslomarka, åpner for nærmest eventyrlige muligheter for videre bruk, utvikling og kanskje også helt nye behandlingstilbud.

Det er slett ikke for sent å gjøre noe. I disse dager er Helse Sør-Østs planer om å fjerne de psykiatriske pasientene fra Gaustad. Argumentet er blant annet at lokalene er utidsmessige. Men utbyggerne avslører seg: Gaustad er nemlig mer enn godt nok til hybler for studenter, og kontorer og møterom for helsebyråkratene.

Foreløpig er det mer eller mindre full pasientdrift i de fantastiske byggene, og endelige vedtak er ikke fattet. Men det haster, om Gaustad sykehus ikke snart skal være historie.