Et nytt tredelt barnevern

Milde, men lite effektive tiltak fører til lang og skadelig ventetid for barn.

Kronikken er skrevet i samarbeid med Magne Raundalen, barnepsykolog, Torleiv Ole Rognum, professor emeritus, Eli Rygg, barnevernsarbeider, og Victor Norman, professor emeritus

 

Vi velger å starte denne artikkelen med et forslag til ny betegnelse på vårt barnevern. Av flere grunner som vi vil argumentere for i artikkelen, foreslår vi at norsk barnevern heretter heter «Trygg og Forsvarlig Oppvekst», TFO.

15. august arrangerte SOS-barnebyer et debattmøte under Arendalsuka. Kari Henriksen (Ap), Mathilde Tybring-Gjedde (H) og Geir Jørgen Bekkevold (KrF), alle fra sosialkomiteen på Stortinget møtte opp til debatt. Fra Besteforeldregeriljaen hadde Willy Tore Mørch, Eli Rygg, Magne Raundalen og Victor Norman hvert sitt innlegg om TFO. Besteforeldregeriljaen er en aksjonsgruppe, sprunget ut fra SOS-barnebyer som kjemper for beskyttelse av barn. Vår uniform er strikket beret med vaffelhjerte i front. Våre våpen er kunnskap om barn, argumentasjon og vafler. I nevnte rekkefølge argumenterte vi for ny organisering og nytt navn på Norges barnevern:

Familiens rettssikkerhet i møte med barnevernet avhenger av hvorvidt man lykkes med en proaktiv kamp for barnas beste og at barna får riktig hjelp til riktig tid.

Barnevernsloven er preget av nyorienteringer med spesiell referanse til ny barnekunnskap, særlig barnepsykologi og barnepsykiatri. Det gjelder kunnskap både om langtidsvirkninger av vold, omsorgssvikt og mishandling og kunnskap om virksomme hjelpe- og støttetiltak til familien og barna. Om det sistnevnte moment, hjelp og støtte, kan vi minne om at det i ekspertutvalgets NOU 2012 -5: «Bedre beskyttelse av barns utvikling», ble foreslått å pålegge foreldre virksomme hjelpetiltak med det for øye å forbedre foreldrepraksis, slik at de kunne unngå at barnevernet hentet barnet ut av familien. Forslaget ble først tatt til følge av nåværende regjering. Denne bestemmelsen er viktig. Det kommunale barnevernet av i dag rår over en lang rekke tiltak som er ment å skulle hjelpe familiene i sitt viktigste oppdrag – å gi barna en trygg og forsvarlig oppvekst. Men tiltakene har ofte ikke de tilsiktede virkninger. De fleste tiltakene fokuserer ikke på foreldrenes omsorgskompetanse, men på viktige rammebetingelser for familien. Økonomisk støtte, barnehageplass, avlastning og tilsyn, for å nevne noen, er meningsfulle tiltak i seg selv, men bedrer ikke omsorgskompetansen. Barnevernet må gi tilbud om effektiv og forskningsbasert foreldreveiledning som hovedingrediens i sin totale tiltaksportefølje. Vi tror at det ellers så utmerkede prinsipp om å gripe inn i privatlivet med det mildeste, effektive tiltak fra det offentliges side, har blitt til det mildeste tiltak uten krav om effektivitet. Derfor opplever vi serier av milde, men lite effektive tiltak som får lov å virke inntil den manglende omsorgskompetansen tvinger fram en omsorgsovertakelse, ikke sjelden ved akuttvedtak etter lang og skadelig ventetid for barnet. For noen år siden var den gjennomsnittlige ventetiden tre år.

I NOU 2017:12 «Svikt og svik» analyserte Barnevoldsutvalget saker der alle ansvarlige instanser rundt mishandlede barn hadde sviktet. Utvalget foreslo styrket opplæring og bevisstgjøring av pedagoger og helsepersonell i å se og å reagere på tegn på omsorgssvikt, mishandling og overgrep. Et av ofrene som utvalget intervjuet uttalte: «i stedet for å undersøke hvorfor jeg oppførte meg som jeg gjorde, fikk jeg et amfetaminpreparat for at jeg skulle takle hverdagen bedre». Det er lett å se at slik lettvinn diagnostikk og behandling hverken er trygg eller forsvarlig.

Målet med forslaget om nytt navn, og dermed storsatsning på det viktigste i vårt ansvar for nasjonens barn, har et moralsk og et politisk fundament. Det moralske handler om at barn skal ha det bra fordi de er barn, og at det derved er vårt ubetingede ansvar. Dernest vil vi understreke at våre fremste økonomer, både nasjonalt og internasjonalt, har argumentert for at det å sikre gode oppvekstforhold hører til de mest lønnsomme investeringer i det moderne samfunn. Vi har valgt å understreke at vi alltid må ha med begge perspektiver, og derfor har vi kalt det dobbeltsporet.

Vern og forebygging er to ord som har fulgt samtalen vår om beskyttelse av barn i mer enn 50 år. Og de er blitt hørt og sett som gode ord. Men tiden har gått, og ny kunnskap har tikket inn, og ordene er, hos oss i alle fall blitt slitt – nedslitt. Vern er nesten blitt som å sette opp en vegg av finér, eller parallelt med autovern. Å forebygge gir assosiasjoner til tunge sandsekker før flom, så vi kan gå og legge oss og sove trygt. Det nye forslaget skal fronte en proaktiv kamp for barns beste, ta ansvar for tidens nye og banebrytende kunnskap om barns utvikling og helse, og at barn skal få den beste hjelpen til rett tid. Det skal handle om et fellesforstått ansvar for alle barn i nasjonen Norge.

Samtidig som vi understreker oppvekstperspektivet som faglig og daglig fundament for vår offentlige beskyttelse av nasjonens barn, vil vi utarbeide et forslag om å tredele dagens satsning: hjelpe-barnevernet skal bistå familiene med effektive måter til å beholde barnet og følge nøye med i alle barns levekår i kommunen, myndighets-barnevernet skal være tungt faglig rustet til det vanskeligste arbeidet når oppveksten skal vurderes som ikke god nok slik at barnet må hentes ut av familien, og til slutt vil vi ha en egen seksjon for den mest forsømte gruppen, nemlig ungdommene, det vil si et eget program for ungdoms oppvekst med tungt spesialiserte medarbeidere. Organiseringen av vårt tredelte satsning på trygg og forsvarlig oppvekst vil vi overlate til de politiske myndigheter. Men arbeidet med ny oppvekstlov bør ta opp i seg disse strukturelle endringene.

Stortingsrepresentantene støttet på rekke og rad prinsippene og begrunnelsene for det nye barnevernet. Vi forventer at de følger opp i stortingssalen også.