Et nølende ja til norske styrker i Mali!

Dette vil i ver­ste fall kunne føre til ytter­li­gere krig­fø­ring og styrke gro­bun­nen for ter­ro­risme. Vår erfa­ring med lik­nende mili­tære ope­ra­sjo­ner til­sier at det er en rekke grun­ner til å for­bli årvåkne og følge utvik­lin­gen nøye.

Det ble igår 3. juni 2013 offent­lig­gjort at For­svars­de­par­te­men­tet har beslut­tet å sende rundt 20 offi­se­rer og sol­da­ter til Mali, som siden et isla­mis­tisk mili­tær­kupp i mars 2012 har vært ram­met av intern kon­flikt. De norske sol­da­tene vil inngå i FN-styrken MINUSMA (Mul­ti­di­mensio­nal Inte­gra­ted Sta­bi­liza­tion Mis­sion in Mali) som ble ved­tatt etab­lert av FNs sik­ker­hets­råd 25. april 2013 ved reso­lu­sjon 2100. Styrken vil til­sam­men bestå av 11 200 mili­tære og 1440 politi og sivile med opp­start fra 1. juli og vil overta etter den afri­kansk­le­dede ope­ra­sjo­nen AFISMA; en mili­tær sam­men­slut­ning med per­so­nell opp­nevnt fra ECOWAS.

Kon­flik­ten i Mali er kom­pli­sert med ulike folke­grup­per og mostands­frak­sjo­ner. På bak­grunn av de pågå­ende uro­lig­he­tene og den franske inter­ven­sjo­nen i januar 2013, “Ope­ra­sjon Ser­val”, har det lenge vært spe­ku­la­sjo­ner rundt et even­tu­elt mili­tært bidrag fra Norge. I første rekke ble det fra poli­tisk hold fast­slått at dette kun ville være aktu­elt der­som EU kom med en direkte fore­spør­sel. Norge har tid­li­gere del­tatt aktivt i EUs mili­tære ope­ra­sjo­ner og er det tredje­lan­det som har bidratt til flest uten­lands­ope­ra­sjo­ner i deres regi, til tross for at Norge ikke har noen for­mell for­plik­telse til å delta.

Flere eks­per­ter har frem­holdt sam­men­hen­gen mel­lom kri­gen i Libya og situa­sjo­nen som nå har opp­stått i Mali. Enorm våpen­flyt etter Gad­da­fis fall førte blant annet til store våpen­ar­se­nal i omløp blant isla­mis­ter fra den vest­lige delen av Sahel-regionen. Norge del­tok svært aktivt i den mili­tære ope­ra­sjo­nen i Libya, der hoved­ra­sjo­na­let var at det var bedre å gjøre noe, enn å stå på side­lin­jen å se på. Anven­del­sen av R2P — Respon­s­i­bi­lity to Pro­tect i Libya og nar­ra­ti­vet om dets suk­sess, føyer seg inn i rek­ken av lik­nende reto­rikk som har blitt brukt siden Kosovo i 1999 og samt­lige kri­ger siden. Dette kan ikke anses som annet enn et utslag av kol­lek­tiv dår­lig sam­vit­tig­het etter Rwanda og Sre­bre­nica, kom­bi­nert med til­smus­sing av fak­tiske moti­ver for krig­fø­ring gjen­nom huma­ni­se­ring og etab­le­ring av såkalte “huma­ni­tære inter­ven­sjo­ner” der beskyt­telse av sivile er den alt­om­fat­tende legi­ti­me­rende faktoren.

MINUSMA-styrken og de norske sol­da­tene som skal bistå har et tyde­lig FN-mandat i ryg­gen, der økono­misk bistand er en nøkkelfaktor. Dette er hel­ler ikke en mili­tær inn­sats der NATO har det ope­ra­sjo­nelle ansva­ret. For­svars­de­par­te­men­tet har beslut­tet å bistå med per­so­nell frem­for bakke­styr­ker og bombe­fly. Til­sam­men er dette fak­to­rer som gir større legi­ti­mi­tet til det inter­na­sjo­nale bidra­get. Man kan dess­uten anse en norsk mot­vilje til å delta i MINUSMA som en reell ansvars­fra­skri­velse, gitt sam­men­hen­gen mel­lom kon­flik­ten i Mali og inter­ven­sjo­nen i Libya. Colin Powell sa en gang “If you break it, you own it”. Situa­sjo­nen i Mali idag, samt Nor­ges med­an­svar til denne, sam­sva­rer godt med hans betraktning.

Å støtte en ope­ra­sjon i Mali er poli­tisk korrekt, fordi FN skal være fun­da­men­tet for måten det inter­na­sjo­nale sam­funn hånd­te­rer kri­ser som i Mali. Man­da­tet er tyde­lig og har bred for­ank­ring blant FNs med­lems­land. Der­som man­da­tet skulle endre seg under­veis, må den norske del­ta­kel­sen opp til ny behand­ling øyeblik­ke­lig. Vi kan ikke tole­rere en beslut­nings­pro­sess til­sva­rende den norske del­ta­kel­sen i Libya, som mang­let enhver demo­kra­tisk for­ank­ring i regje­ring og par­ti­ene på Stor­tin­get. Det gjen­står imid­ler­tid å se om MINUSMA-styrkens til­stede­væ­relse vil tjene Mali og dets sivil­be­folk­ning på sikt. Reso­lu­sjon 2100 åpner for at franske trop­per skal kunne bruke alle nød­ven­dige mid­ler til støtte for FN-styrkene. Dette vil i ver­ste fall kunne føre til ytter­li­gere krig­fø­ring og for­sterke gro­bun­nen for ter­ro­risme. Vår erfa­ring med lik­nende mili­tære ope­ra­sjo­ner til­sier at det er en rekke grun­ner til å for­bli årvåkne og følge utvik­lin­gen nøye.