Et løvebrøl for klima

Etternavnet mitt, Shumba, betyr løve. Et voksent løvebrøl kan høres på opptil ni kilometers avstand. Rooooooarh, we ready?

Hei. Jeg heter Iselin. Jeg er klimaholiker. Jeg har klimaangst. Hardcore. Sånn fullstendig hyperventilerende besvimelsesopplegg.

Har du noen gang grått deg tom? Helt tom for tårer. Babyer gjør det. Gråter seg helt tomme for vann til tårene. Før var jorda vår mor. Men mamma er død. Og hun har gjenoppstått som baby.

En baby kan i teorien overleve på egen hånd fra den er fem måneder gammel, gitt de rette omstendighetene. Hvis temperaturen er riktig og den for eksempel blir etterlatt på en søppelplass. Da lærer den seg å spise søppel, drar seg rundt og vokser sakte til den kan krabbe seg vekk.

«Baby-Jorda» har spist mye søppel, og nå spytter hun søpla ut. Og om et par måneder reiser «Baby-Jorda» seg og begynner å gå, og siden hun er fostra på søppel, så får hun ekstra mange barnesykdommer. Som varmedød, sult, oversvømmelse, branner, vannmangel, døde hav, luft som ingen kan puste i og økonomisk kollaps.

For ikke å nevne kriger så syke at andre verdenskrig kanskje blir huska som mild. Og flyktninger – millioner, milliarder. For hvis vi ikke klarer å senke karbonutslippet, estimerer FN at vi i 2050, om 30 år, vil ha 200 millioner klimaflyktninger. Til sammenligning er dette like mange mennesker som levde i hele verden i Romertiden.

Vi må møte «Baby-Jordas» blikk slik hun ser på oss, med bedende, dypt kloke babyøyne. Vi blir nødt til å gjøre denne krisen til vår beste venn. Og det virker så brutalt, og det er brutalt.

Men hey, på kinesisk betyr ordet krise forandring. En ny begynnelse. Og ja, det gjør vondt når knopper brister, men våren er veldig fin. Og saklig: Vi kaller det klimakrise, men det er egentlig en menneskekrise. Det er vi som er krisen. Vi er virkelig helt krise.

Og nå er det faktisk på høy tid å snu, 180 grader helt rundt. Og det er fantastisk at du kildesorterer, kjører elbil og spiser mindre kjøtt. Du er fantastisk. Du er helt fantastisk. Men det holder ikke.

Politikken, systemet som skal passe på oss, må forandres. Det må forandres innenfra, inne i politikerne. Inni hjertene til politikerne. Med hjertene sine må de våge å fortelle oss sannheter. Med hjertene sine må de lytte til barna som med god grunn skriker for livet om hjelp verden over.

ILLUSTRASJON: BENDIK KALTENBORN

Hver mandag fra 11 til 12 sitter jeg foran Stortinget i det jeg kaller #IStillhetForKlima. Jeg sitter musestille, i en meditasjon. Jeg sitter og krever at politikerne skal lytte til barna. At de skal innfri skolestreikenes krav. At det skal lages en nasjonal bærekraftsplan, nå. Jeg sitter der i all min angst. Jeg sitter der med all min kjærlighet. Jeg sitter der for å samle nok mot til å fortsette å kreve en mulig verden for mine fremtidige barn. For jeg har ikke peiling på hva jeg skal si til dem om de spør meg: Mamma, hva gjorde DU?

Jeg har ikke peiling, men jeg håper at jeg kan svare dem at jeg satte meg oppå grunnloven og gjorde den tryggere og bedre. Jeg håper jeg kan svare dem at jeg våget å peke på politikerne og tilby dem hjelp slik at de hver dag slipper å bryte grunnloven.

Jeg henviser til § 112, også kalt miljøvernloven, som krever produksjoner som er bærekraftige og langsiktige, denne rett kreves også for etterslekten. Jeg henviser til § 104, i Kongeriket Norges Grunnlov, som krever at barn har rett til å bli hørt i spørsmål som gjelder dem selv. Staten skal gi dem den helsemessige tryggheten de fortjener. Staten er pålagt å gjøre hva den kan for å sikre barnas fremtid.

I dag er det svært mange barn som er psykisk syke fordi politikken bryter nettopp denne loven. Svært mange barn som i dag kjemper for klima er allerede dypt traumatisert og kan komme til å måtte leve med senskader gjennom hele voksenlivet. Og når du skal leve i en verden, den hvor «Baby-Jordas» barnesykdommer herjer hyppig, er det svært lite gunstig med en posttraumatisk stresslidelse.

Barn skal leke, ikke kjempe for livet. Vi fordømmer barnearbeid og barnesoldater, men hva er det skolestreikeren ser seg nødt til å gjøre? Hva er det miljøagentene gjør? Barn skal leke at de er agenter. De skal ikke være virkelige agenter med operasjon: «hele-den-menneskelige-framtida» i saksmappen. Og hvem er vi, om vi ikke hjelper dem? Hvem er vi om vi ikke tar jobben fra dem, nå, på flekken. Det håper jeg at jeg kan si til dem, mine fremtidige barn, at mammaen deres tok jobben fra skolestreikerne, sånn at de kunne gå tilbake dit de skal være, i skolen, i skogen, på lekeplassene, i fritidsklubben og sammen med vennene sine.

Og så håper jeg at jeg kan fortelle dem at mammaen deres er en jeger. Akkurat sånn som løvinnene er på savannen. Jeg er en jeger som jakter på rettferdighet. Jeg vet om jeg lenger er så interessert i å gå så stille i dørene. Jeg vet ikke lenger om jeg er interessert i å gjøre det med et smil. Jeg skal gjøre det gjennom kjærlighet, men vreden er også kjærlighet. Og jeg er klar nå.

Så kjære datter, kjære sønn, mine fremtidige barn, jeg håper så inderlig at jeg en dag i svært nær fremtid kan få sette dere til verden. Og hvis dere kommer, så håper jeg at det fremdeles finnes løver. At løver fortsatt er noe mer enn navnene dere bærere, noe mer enn nok en utdødd art som kun finnes i et disneyeventyr.

Denne teksten er basert på en appell framført under Altså live i Bergen. En versjon av appellen ble først publisert i det grønne nettmagasinet Green House.