Et glimrende utgangspunkt

Kulturdebatt: Den nye utstillingen til Kulturhistorisk museum er mesterlig utført.

Den nye utstillingen til Kulturhistorisk museum – Følelser i antikken og det gamle Egypt – er mesterlig utført. Samarbeidet mellom Kulturhistorisk museum og Snøhetta har resultert i et estetisk vakkert og svært tidsriktig uttrykk.

Gjennom et enkelt og intimt, men elegant og smakfullt design, er fokuset plassert på gjenstandene i samlingen.

Siden begynnelsen av 2000-tallet har det vært et betydelig oppsving i studier på følelser, og særlig forholdet mellom historie og psykologi.

Les også: «Woundman og Robyn»: Å være ung er for jævlig. Eller? (+)

Museumskurator Marina Prusac-Lindhagen, som har jobbet mye med tema følelser, påpeker at «noen nevrologer mener at det finnes enkelte ansiktsuttrykk som uttrykker det samme over hele verden.

Andre, for eksempel noen antropologer, presenterer data som foreslår det motsatte.

Uansett om noen emosjoner er universelle og andre er kulturelt betinget, så er evnen til å oppfatte og forstå andre sine følelser en grunnleggende egenskap hos mennesket».

Kulturhistorisk museum kan slik sies å følge en internasjonal trend når de retter søkelyset mot følelsers verdi, og oppmuntrer til samtale om følelsers betydning i et historisk perspektiv. Dette er et godt metodisk grep fordi følelser er noe alle på en eller annen måte kan relatere til.

Det er spennende og svært tidsaktuelt, og har stort potensiale til formidling. Men det er også en balansegang her som jeg mener ikke kommer godt nok frem i denne utstillingen: til forskjell fra psykologer, sosiologer og antropologer som studerer levende mennesker, og kan kommunisere direkte med disse, må historikere og arkeologer forholde seg til levninger.

Det vil si gjenstander, rester etter mennesker som har overlevd tidens tann.

Selv om noen av gjenstandene i denne samlingen helt klart kan skape en følelse av nærhet må vi ikke glemme at de er 2000 – 4000 år gamle.

Kulturhistorisk museum skal ha honnør for å ha laget en flott museumskatalog, redigert av Prusac-Lindhagen. Katalogen er et viktig faglig bidrag, og et glimrende supplement til utstillingen. Dessverre er den såpass dyr at folk flest ikke kommer til å kjøpe den, og dette er beklagelig fordi informasjon som gis i denne er totalt fraværende i selve utstillingen.

Inne i selve utstillingen stilles det ingen spørsmål. Det kontekstualiseres ikke.

Foruten tittel ved inngangen, er de eneste ledetrådene den besøkende får et kart over middelhavsverdenen med sentrale steder avmerket, noen få tekster hvor antikke filosofer på ulike måter omtaler følelser, samt små notiser for hver gjenstand som i stikkordsform sier cirka hvor og når de kommer fra. Ingenting mer.

Les også: Skamløsprisen til Hegseth for «Homoterapi» - ærespris til Friele

Utstillingen er ment som et kikkhull, til å bygge bro over tid og avstand. De besøkende blir gitt inntrykk av at de kan få tak i følelser fra en annen tid, men inne i utstillingen er de i stor grad overlatt til seg selv å gjøre nettopp dette. Dette er problematisk av flere årsaker: utstillingen består av veldig forskjellige typer gjenstander, ikke bare i formål og uttrykk, men også tid og sted.

Det kan diskuteres hvor vidt objektene passer sammen, og hvordan de på ulike måter sier noe om følelser.

Mitt poeng er ikke at vi ikke kan si noe om følelser. Det kan vi. Det vesentlige med denne kritikken er at selv om følelser kan sies å være universelle, noe alle kan relatere til på kryss av tid og sted, så er ikke hvordan man velger å fremstille og uttrykke følelser universelt.

I gjenstander fra Det gamle Egypt, for eksempel, manifesterer følelser seg i særegne gester og holdninger, og bare i mindre grad som ansiktsuttrykk. Gjenstandene er fremfor alt representasjoner (ikke et bilde av en original), situert i helt egne sett av kulturhistoriske normer og logikker. Derfor må vi være følsomme overfor vårt valg av synonymer og analogier, og fremfor alt erkjenne våre begrensninger. 

Hvis vi ikke gjør det, vil vi ganske enkelt reprodusere de dominerende ideene i vår egen tid.

I en tid med mye uro rundt historiske monumenter i det offentlige rom, hvor diskusjonen går høylytt om hvorvidt gjenstander skal bli stående eller ikke, hvor noen blir vandalisert og ødelagt, andre pakket inn eller plassert på museum, har mange sterke følelser for/om disse monumentene. Det er her jeg mener Kulturhistorisk museum burde være sitt ansvar mer bevist, og i større grad utnyttet det fulle potensiale av sin nye utstilling. Det er ikke nødvendigvis mye som skal til. En begynnelse ville være at en i døren inn til utstillingen rett og slett spør: Hva kan vi egentlig si om følelser i antikken og det gamle Egypt? Hvilke forutsetninger legger vi til grunn? Hva er det som skjer når vi studerer levninger fra fortiden?

Det handler om å gi sine besøkende en hjelpende hånd ved å stimulere til refleksjon om hvordan og hvorfor disse gjenstandene på ulike måter påvirker oss. Det må understrekes at gjenstandene er levninger fra en annen virkelighet, langt borte fra sin opprinnelige kontekst. De er ikke selvforklarende, men må fortolkes og settes inn i en sammenheng. De må kontekstualiseres. Men gjenstandene er heller ikke passive og stabile, og de lar seg ikke fortolke en gang for alle. De har derimot muligheten til å få ting til å skje. De påvirker oss, får oss til å føle og sanse, sinne, sorg og glede. Gjenstandene kan på denne måten beskrives som «levende ting» som ikke helt kan reduseres til konteksten som vi mennesker setter dem i, aldri helt utmattet av sin egen semiotikk.

Det handler altså ikke bare om å stimulere til kritisk tenking, men også utfordre etablerte forståelsesrammer: Ved å utforske forskjeller og likheter mellom gjenstandene kan de besøkende prøve å få tak i hvordan mennesker på ulike måter gjennom historien har valgt å uttrykke følelser, og kanskje enda til hvordan de har tolket og forstått følelser, samtidig som de minnes på at representasjoner gjerne har til hensikt å fremkalle følelser snarere enn å presentere dem. Ved å ta forholdet mellom fortid og nåtid (og fremtid) mer på alvor har denne utstillingen potensiale til å åpne øynene for en potensielt annerledes fortid, og der kanskje finne nye og potensielt bedre måter å takle utfordringer i vår egen tid.