Jeg bruker all min fritid og enda litt til på å organisere aktiviteter for barn og ungdom. Jeg vet at det hjelper, skriver Dag Endal.

Et fotballevangelium

Det er ikke alle fotballungdommer som har en pastor å betro seg til.

I denne spalten har jeg ofte skrevet om religiøse ledere som gjør seg bruk av betenkelig åndelig språkbruk og maktutøvelse. Unge mennesker som utsettes for forkjært forkynnelse, kan få problemer resten av livet.

Les mer av Helge Simonnes her

Siste uke snakket jeg om dette temaet til gruppe av pastorer i Kristiansand. Det ble en interessant samtale som tok en litt uventet vending. «Kan ikke det samme sies om fotball- og håndballtrenere?» spurte en av pastorene.

 

Navnet hans var Stein Arve Graarud, ungdomspastor i Kristiansand Frikirke. Han er ikke bare kristen, men helt fotballfrelst. Ved siden av pastorjobben har han i mange år vært trener for et guttelag i Donn FK.

 

48-åringen var i januar en av talerne på de årlige fellesmøtene i Kristiansand. Der tok han opp et tema som man ikke vanligvis forventer skal behandles på evangeliske møter.

 

Graarud prekte om hvor mange ungdommer som kom til han i sjelesorg for å snakke om vonde opplevelser med sine idrettstrenere.

«I løpet av mine år som trener (4 år i Start og 6 år i Donn) har jeg gjort meg noen tanker om trenerrollen. Jeg har møtt mange lag og mange trenere, og mye har gjort meg nokså betenkt. Det er for mange trenere som rett og slett har dårlig oppførsel i møte med barn og ungdom. Mye kjefting og spillere som får lite eller ingen spilletid. Noen burde rett og slett aldri ha vært i kontakt med barn og unge», var budskapet fra taleren.

I salen satt en journalist og hørte på historien om de nådeløse barne- og ungdomstrenerne. Han laget et intervju med Graarud, og det ble et stort oppslag i Fædrelandsvennen under tittelen «Jeg kjemper mot et mørke i barneidretten». Aftenposten tok også saken, og da var ikke veien lang til God morgen Norge i TV 2. På en uke opplevde Graarud hva som kan skje når et tabuspørsmål synliggjøres i media. Han fikk nye henvendelser fra folk som satt igjen med dype sår, og som bekreftet at det bare var toppen av et isfjell han hadde avdekket.

 

Foreldres frykt for at det går utover barnet sitt om de tar til motmæle illustreres av én tilbakemelding Graarud har fått:

«En mor jeg snakket med fortalte at to foreldrepar hadde tatt affære da trenerne kun meldte på de beste 10-åringene til en cup. Trenerne trakk laget fra cupen og samlet spillergruppa og sa: ’Vi har dessverre trukket laget fordi mødrene til Anders og Jens protesterte.’

Da sitter det to guttunger der, som har ødelagt for et helt lag»

 

Graarud har som trener valgt en annen vei. «Første året hadde vi 9-10 spillere i troppen, så vi meldte oss på i en 7’er-serie. Det var ikke mange blendende fotballspillere, men de likte å spille fotball. Det ble noen tap. 21-0 mot Fløy og 27-0 mot Start. Men det ble også noen seiere. Heldigvis. Da vi skulle møte Start igjen, satte vi oss et hårete mål: Vi skulle slippe inn halvparten og score 1. Jeg så dem i øynene og ga dem denne sinnssyke utfordringen. Da dommeren blåste av kampen jublet vi og sang Donn-sangen av full hals. Vi tapte 11-3, men det føltes som om vi vant kampen».

 

Graaruds tenkning har etter hvert gitt flotte resultater, men det er utenfor banen spillerne virkelig har løftet hverandre. I løpet av kort tid inntraff to triste hendelser: En av spillerne døde av kreft og fire måneder senere mistet en annen spiller sin mor. Hun var en av de to som ble drept ved Wilds minne skole.

 

«Fotball føles ganske uviktig i sånne stunder, men fotball har likevel aldri vært viktigere. Måten guttene taklet denne motgangen på viser livsmestring på høyt nivå», sier Graarud.

 

«Løfte opp, ikke trykke ned», er et fint evangelium, enten det er en pastor eller en fotballtrener som presenterer det.