Et feministisk forsvar for borgerlønn

Borgerlønn, den neste velferdsreformen? Debatten har så langt har i liten grad hatt et kjønnsperspektiv. Det kan imidlertid være gode grunner til å se på de feministiske argumentene for borgerlønn.

 

I løpet av de siste årene er borgerlønn som en universell rettighet igjen blitt aktuell, og diskuteres seriøst i en rekke miljøer i Norge og internasjonalt. Tanken er at alle skal garanteres et visst økonomisk grunn-nivå, uavhengig av hvem de er og hvordan de velger å leve sine liv. Ideen begrunnes med frigjøring av kreativitet og økt økonomisk aktivitet, økt administrativ effektivitet, og større verdighet for dem som i dag er brukere av velferdsordninger. Bør  borgerlønn bli den neste velferdsreformen, slik blant andre foreningen BIEN Borgerlønn og velferdsforsker Nanna Kildal, Universitetet i Bergen og økonomene Debraj Ray og  Karl Ove Moeneved Universitetet i Oslo mener?

 

Borgerlønnsdebatten her i landet så langt har i liten grad hatt et kjønnsperspektiv, og borgerlønn har heller ikke vært et viktig tema i likestillingsdebatten. Det kan imidlertid være gode grunner til å se på de feministiske argumentene for borgerlønn.

 

Kvinners større omsorgsansvar

En av de viktigste  argumentasjonslinjene for borgerlønn, fra et feministisk ståsted har vært den vedvarende kjønnede arbeidsdelingen i familien og i arbeidslivet. Til tross for at kvinner nå også har lønnsarbeid og menn deler på omsorgen for barna, gjør kvinner fortsatt en større del av det ulønnede arbeidet i familien. Dette ulønnede arbeidet er et livsnødvendig og produktivt arbeid som samfunnet og også den lønnede produksjonen/næringslivet er avhengig av. Arbeidsdelingen gjenspeiles også i arbeidslivet der kvinner fortsatt er overrepresentert i omsorgsyrker og undervisning. Dette arbeidet er også et viktig produktivt arbeid som resten av samfunnet og også økonomien er avhengig av. Dette resonnementet, hentet fra feministisk økonomi, går på tvers av gjengs økonomisk tenkning, der bare lønnsarbeid ses som produktivt og den beslektede tanken at privat sektor skaper verdiene og offentlig sektor bruker dem opp.

Verdsetting av omsorg

En viktig del av lønnsforskjellen i arbeidslivet skyldes at kvinner og menn fortsatt lever ganske ulike liv, der kvinner utfører mer omsorg enten gratis i familien eller som lavtlønte i arbeidslivet, og kombinasjoner av dette, og derfor tjener mindre i løpet av livet. Det har vært svært vanskelig å få gjort noe med de økonomiske forskjellene mellom kvinner og menn som springer ut av denne ulike fordelingen av omsorgsbyrden i samfunnet.  Hvordan man skal forholde seg til kvinners større ansvar for lønnet og ulønnet omsorgsarbeid og ikke minst de økonomiske konsekvensene av dette har vært en av de viktigste skillelinjene innen kvinnebevegelsen.  Mens lønn for husarbeid var en kampsak for marxistiske feminister i kretsen rundt Selma James, blant annet med en internasjonal kampanje Wages for housework, i 1972, har denne tanken i Norge blitt sett som konservativ, og mange feminister er nærmest på refleks imot å diskutere økonomisk kompensasjon for husarbeid og omsorg. Forsøk på å tilskrive det ulønnede arbeidets verdi blir møtt med en dyp frykt for at enhver verdsetting av det ulønnede arbeidet vil videreføre den kjønnede arbeidsdelingen og sende kvinner tilbake til kjøkkenbenken. Debatten om kontantstøtten er et eksempel på en slik argumentasjon. Sosiologen Kari Wærness var etter det jeg vet den eneste kjønns-/familie forskeren som forsvarte kontantstøtten som verdsetting av omsorg og tid til familien. Lønnsforskjellene mellom kvinner og menn i arbeidslivet er også vanskelig å få gjort noe med, ettersom en stor del av forskjellen skyldes at menn og kvinner er i ulike sektorer, og alle forsøk på å få gjort noe med lønnsgapet i arbeidslivet strander på den frie forhandlingsretten.

 

Borgerlønn vil være en måte å verdsette omsorg og modifisere konsekvensene av kvinners større omsorgsansvar (både ulønnet og lavtlønnet) på en nøytral måte som går klar av de kjente skillelinjene mellom arbeidslinje og omsorgslinje. Dette er det klassiske feministiske argumentet for universell garantert grunninntekt.

 

Interseksjonalitet: Klasse og etnisitet

I senere tid er argumentasjonen utvidetog utdypet, blant annet utfra forståelser av kompleks og flerdimensjonal diskriminering, og særlig kritikken av det feministiske  prosjektet for å ta utgangspunkt i et hvitt middelklasseperspektiv og ikke ta hensyn til forskjeller mellom kvinner, særlig utfra klasse og etnisitet. Det norske likestillingsprosjektet og den familiepolitikken som understøtter dette i dag kan klart sies å være modellert utfra en hvit middelklassemodell og bygger på en bestemt forståelse av likestilling som likedeling av lønnsarbeid og omsorg. Ikke alle deler en slik forståelse av likestilling og foreldreskap, slik Kari Stefansen og GunhildRegland Farstad har funnet i sine studier av småbarnsforeldre. Når likestillingen har kommet til å handle mest om familiepolitikk og mindre om penger gjenspeiler det middelklassens gjennomslag i utformingen av likestillingspolitikken og deres hegemoni når det gjelder å definere likestillingen. 

 

Fattigdomsbekjempelse er viktig i et kjønn, klasse og minoritetsperspektiv

En universell garantert grunninntekt ville ha særlig stor betydning for dem som tjener minst, og som kjent tjener kvinner som gruppe mindre enn menn, kvinner jobber i større grad deltid og enkelte grupper av kvinner er fattige, som alenemødre, kvinner i lavtlønnede omsorgs- og serviceyrker og kvinner med minoritetsbakgrunn, herav særlig enslige mødre med minoritetsbakgrunn som er overrepresentert blant fattige, og minstepensjonister. De gruppene som har minst vil ha særlig nytte av borgerlønn, på samme måte som barnetrygden har vært svært viktig for å sikre kvinner en viss grad av økonomisk autonomi og barns levekår siden den ble innført i 1946. Motsatt har den manglende prisreguleringen av barnetrygden bidratt til økt barnefattigdom. Fattigdomsreduksjon er derfor også et av de viktigste feministiske argumentene for borgerlønn.

 

Autonomi

Autonomi er et annet og viktig argument. Borgerlønn vil bidra til å redusere avhengighetsforhold, utnytting og krenkelser på en rekke områder, som i møtet med myndighetspersoner, arbeidsgivere og overfor partner og i familien.

 

i forhold til offentlige myndigheter

Alenemødre opplevde en forverring av sin situasjon etter at overgangsstønaden ble kuttet ned fra ti til tre år på slutten av 1990-tallet, med en stadig skjerping av aktivitetskrav i tråd med arbeidslinja. Katrine Holm Reisos doktorgrad fra 2014 fant at dette har ført til at en betydelig andel i stedet for å bli selvforsørget gikk over på behovsprøvde og usikre ordninger, noe som medfører større grad av forhandlinger med et system som kan oppleves paternalistisk, kontrollerende  og krenkende.

 

i forhold til arbeidsgivere

Mens lønnsarbeid har blitt nærmest ensbetydende med frihet og selvstendighet, og særlig for kvinner, er det ikke alle som ser arbeid som frigjørende eller som den viktigste arenaen for selvrealisering. Slik har det nok alltid vært, men i dag skjer det en forverring på bunnen, særlig innen service og omsorgsyrker, med større midlertidighet, høyere arbeidskrav og der en stor del av arbeidstakerne har minoritetsbakgrunn. En fast grunninntekt vil gi økt autonomi og økt forhandlingsstyrke overfor arbeidsgivere, igjen er dette særlig viktig for dem som stiller svakest.

 

i forhold til partner og familien

På grunn av lavere inntekt og kanskje deltid er også mange kvinner i  heteroseksuelle parforhold til tross for egen inntekt likevel i større eller mindre grad avhengig av mannens inntekt. Økonomisk ulikhet innen parforholdet  begrenser kvinners autonomi. Det kan også koste å være likestilt i økonomisk ulike parforhold slik Charlott Nyman fant i sin doktoravhandling om forhandlinger om penger innen svenske likestilte par, der kvinner med lave inntekter insisterte på å forsørge seg selv og leve bare på sin egen mye inntekt og dermed ble fattige innen parforholdet. For kvinner i minoritetsmiljøer kan både partner og svigerfamilie utøve stor kontroll, og noen får ikke lov å jobbe. Her vil tilgang på egne penger gi økt personlig frihet.

 

Ut av voldelige forhold

Dårlig økonomi gir også større risiko for å bli utsatt for vold i parforhold, ifølge omfangssstudien Vold og voldtekt i Norge, gjennomført ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS). Dårlig økonomi kan også hindre voldsutsatte i å komme seg ut av voldelige forhold. Hvert år blir ca ti kvinner drept av partner. Tilgang på egne penger gir autonomi som kan være livreddende.

 

Konklusjonen er at det er klare feministiske argumenter for universell garantert grunninntekt, særlig når man anlegger et flerdimensjonalt syn på likestilling som også tar hensyn til klasse og minoritetsstatus. Det å redusere fattigdom og redusere avhengighet vil bidra til økt autonomi i forhold til myndigheter, arbeidsgivere og partnere, noe som bidrar til likestillingens frigjøringsdimensjon. I tillegg vil borgerlønn kunne bidra til en oppvurdering av omsorg og modifisere kvinners økonomiske tap som følge av meransvar for omsorg uten å legge føringer i retning av enten lønnsarbeid eller omsorg. Et flerdimensjonalt kjønnsperspektiv er viktig i den videre debatten om hvordan borgerlønn kan fremme rettferdighet, frihet og trygghet.