Debatt

Et farlig favntak

Israel har godkjent bygging av 800 nye boliger i Øst-Jerusalem. Å gradvis utvide bosetningene er Israels hovedtaktikk for å beholde kontrollen i de okkuperte områdene.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Fredag 12. april 1968, ankom et titalls israelske jøder Park Hotell i Hebron. Noen kom uten særlig bagasje. Rabbineren Moshe Levinger, derimot, kom med sin kone Miriam, fire barn, og en bil lastet med familiens vaskemaskin, kjøleskap og hele resten av deres husholdning.

Hebron er stedet hvor den bibelske patriarken Abraham (og en rekke av hans etterfølgere), stamfar for både kristne, muslimer og jøder, skal være gravlagt. Byen var derfor av stor symbolsk og religiøs betydning for de ankomne israelerne. Gruppen, under ledelse av rabbi Levinger, hadde søkt om å få holde årets seder, den høytidelige avslutningen på den jødiske påskefeiringen her i Hebron, i det nylig okkuperte området vest for Jordanelven. Den israelske militærguvernøren med ansvar for området hadde gitt gruppen spesialtillatelse for å oppholde seg der over natten. Da feiringen var over, ble det imidlertid klart at de ankomne gjestene slett ikke hadde planer om å forlate området igjen. Etter hvert ble de innlosjert hos den israelske hæren i Kiryat Arba, like utenfor Hebron, og til slutt fikk de også permanent oppholdstillatelse. «Vi mottok Eretz Israel (landet Israel) på et sølvfat i 1967», uttalte rabbi Levingers kone, Miriam, noen år senere.

Sølvfatet Miriam Levinger refererte til, var krigen i 1967. Israels militære triumf ble sett på som et mirakel, og mange av de nasjonalreligiøse bosetterne så det også som begynnelsen på Frelsen. Landet var gudgitt og israelerne dets rettmessige eiere. Områdene var ikke «okkuperte», men «frigjorte».

Selv om antallet nye bosetninger ikke har vokst så mye i de siste årene, stiger antallet bosettere jevnt og trutt. I dag er det over en halv million israelske bosettere som bor på Vestbredden, kjerneområdet av det som er ment å bli den palestinske staten. I den første uka av juli i år kunngjorde israelske myndigheter sine planer om å bygge 800 nye boligenheter i og rundt Øst-Jerusalem. Denne gradvise endringen av realitetene på bakken til sin strategiske fordel, har vært Israels hovedtaktikk for å beholde kontrollen på de okkuperte områdene siden juni 1967.

Like lenge har bosetterbevegelsen sett det som sin plikt å gjøre alt som står i deres makt for å sørge for at landet servert på sølvfat forble under Israels kontroll. Og det er en makt som har vokst betydelig med årene. Sentrale aktører fra bosetterbevegelsen sitter i nøkkelposisjoner i israelsk politikk og administrasjonsapparat. Bosetterbevegelsen har forstått at nøkkelen til deres suksess ligger i byråkratiet. Utviklingen av bosetternes innflytelse i politikken og i samfunnet blir beskrevet som en «fusjon», eller en omfavnelse så tett og så lang at det ikke lenger går an å skille mellom hva som er staten, og hva som er bosetterbevegelsen. Israelske myndigheter har selvsagt et medansvar, ettersom de i flere tiår har latt bosetterne ta seg til rette både på bakken og i det offentlige, til tross for mange advarsler om at konsekvensene av å tviholde på området kan vise seg katastrofale for den jødiske staten. For det er i sannhet et farlig favntak.

Helt siden familien til rabbi Levinger flyttet sin vaskemaskin til Hebron i 1968, har debatten knyttet til hva Israel burde gjøre med de okkuperte områdene vært en sentral den av israelsk samfunnsdebatt. I bunn og grunn dreier det seg om hvilken retning staten Israel skal gå i: Skal området oppgis i bytte mot fred? Administreres av Israel, eller bli en del av staten? Og hva skjer da med det sionistiske prosjektets opprinnelige hovedmål, en jødisk stat, dersom flere millioner palestinere som ikke er jøder også bor der?

Israels innenrikspolitikk er ofte dominert av debattene som kretser rundt religionens rolle i den jødiske staten. Her er hovedskillelinjene i debatten mellom de ultra-ortodokse, og de mer liberale, både religiøse og ikke-religiøse. Men i spørsmålet om territorienes framtid er det ikke de ultra-ortodokse, men de nasjonalreligiøse som er den mest sentrale gruppen.

Denne debatten tilspisses ytterligere fordi de nasjonalreligiøse bosetterne i stadig større grad ser spørsmålet om territorienes framtid som mat for de religiøse lederne sine, ikke landets politiske ledelse. Hva sier de hellige tekstene om en mulig tilbaketrekking fra disse områdene? Da Ariel Sharon besluttet at Israel skulle evakuere alle bosetningene fra Gazastripen i 2005, fantes det rabbinere som ba sine tilhengere ikke å adlyde ordren om og flytte. Den gang var det relativt få som valgte å utføre det rabbinerne ba dem om. Men Vestbredden er langt mer betydningsfull enn Gazastripen, både politisk, ideologisk og religiøst. Området er kort og godt mer verdt, og dermed også mer verdt å kjempe for. Koblet sammen med den økende politikerforakten som brer om seg i mange vestlige samfunn er dette er en skummel utvikling, hvor det israelske demokratiet risikerer å bli klemt bevisstløst av bosetternes altfor faste favntak.

Mer fra: Debatt