Et engstelig Kina hilser Grisens år

Kina går inn i et nytt år med uro for langvarig økonomisk nedgang og frykt for politisk uro.

I dag går kineserne inn i Grisens år. Grisen er et godt og godslig dyr. Lett å ha med å gjøre og stort sett vennlig overfor andre. Rett nok kan det oppstå knuffing i grisebingen, men den går fort over. «Vi har mye å lære av dette dyret,» sier spåmannen Wang Deming, som på denne årstiden har det travelt med å øse av sin visdom.

Les mer av Torbjørn Færøvik her

Men, mens grisen vokser fort, har Kina begynt å stagnere. Fjorårets økonomiske vekst var den laveste på 28 år. Tusener av selskaper sliter med omsetningen, og ledigheten øker. Den pågående handelskrigen med USA har naturligvis litt av skylden. Men ikke bare den. Både kinesiske og vestlige eksperter sier at krisetegnene viste seg lenge før konflikten brøt ut.

Kina har de siste tretti årene hatt en gjennomsnittlig årlig vekst på 9,5 prosent. Få land kan vise til noe tilsvarende. I fjor endte veksten på 6,6 prosent. I år ventes den å falle ytterligere. Lederne i Beijing frykter at nedgangen kan bli varig og i verste fall utløse politisk uro. En gravalvorlig Xi Jinping advarte i forrige måned mot det han kalte «svarte svaner» og «grå neshorn» – uventede hendelser og alvorlige trusler som ikke tas på alvor. «Vi må være aktsomme og slutte rekkene», formante han.

Kinas store utfordring, bortsett fra handelskrigen, er landets hjemlige gjeldskaos. Etter finanskrisen i 2008 ble kineserne oppfordret til å låne penger for å få fart på forbruket. Og «alle» løp til banken. I de senere år har banker og storselskaper tilbudt forbrukslån via smarte apper, og millioner av mennesker har latt seg friste. «Folk har gått fra vettet», sier Peter Pauly, en amerikansk økonomiprofessor.

Hvis en av bankene går konkurs, kan andre følge etter, og ufattelige verdier vil fordufte. Deretter vil eiendomsprisene falle og utløse panikk.

Landets store statlige prosjekter er også lånefinansierte. Kinas statsjernbaner er et godt eksempel. Siden årtusenskiftet har denne giganten av et selskap bygget verdens største jernbanenettverk, hele 127.000 kilometer – tre ganger mer enn Jordens omkrets. Mange av strekningene trafikkeres av avanserte høyhastighetstog. I 2005 hadde selskapet en gjeld tilsvarende 71 milliarder amerikanske dollar. I dag er den ti ganger større. Forskeren Zhao Jian nøler ikke med utnevne det til ett av «neshornene» i kinesisk økonomi.

Xi Jinping er i sitt sjuende år som leder av kommunistpartiet. De partistyrte mediene har forsøkt å fremstille ham som ufeilbarlig. Derfor rammes han av hvert nye tilbakeslag. Desto viktigere er det å være på vakt mot «sosialismens fiender». Selv spede forsøk på å kritisere ham stanses av sensuren. I stedet oppfordres kineserne til å intensivere sine studier i «Xi Jinpings tenkning», en øvelse de fleste misliker.

Siden han overtok i 2012, har Xi skaffet seg en viss popularitet for sin iherdige kamp mot korrupsjonen. Mange mener imidlertid at han har gjort mer skade enn nytte på andre viktige områder. Med sin kompromissløse kurs har han skaffet seg uvenner både hjemme og ute. Landet møter stadig mer motbør, ikke i bare i USA, men også i Europa. Rådet for Den europeiske union avsluttet fjoråret med å vedta et dokument kalt «EUs India-strategi». Etter å ha konstatert at EU og India deler de samme verdier, uttrykte det et sterkt ønske om et tettere samarbeid med Kinas asiatiske rival.

De kommende 25 dagene blir bestemmende for veien videre. Kina har fått en frist til 1. mars på å imøtekomme USAs krav. Blir partene enige om en avtale, vil de kunne puste lettet ut. I forrige uke møttes de til nye forhandlinger, da i Washington. President Trump fulgte dragkampen fra sidelinjen og uttrykte seg i positive vendinger før kineserne reiste hjem. USAs sjefforhandler Robert Lighthizer var mer avmålt og fastslo at partene ennå sto langt fra hverandre. «Vi kom ikke videre», konstaterte han mutt.

Hvis forhandlerne mislykkes, får Trump og Xi en mulighet til å løse floken på tomannshånd. Trump reiser til Asia i slutten av måneden for å holde sitt andre møte med Nord-Koreas Kim Jong-un. Om nødvendig vil han også treffe Xi. Klarer han å inngå meningsfylte avtaler med begge, vil han kunne reise hjem i triumf. Men det motsatte er også en mulighet. Kina vil uansett ikke imøtekomme USA på alle punkter. Som en av de kinesiske forhandlerne uttalte i forrige uke: «Vi vil strekke oss langt, men kan ikke ofre vår utviklingsmodell.»

Modellen baserer seg på sterke statlige inngrep i det økonomiske liv og massive subsidier av viktige bransjer og foretak. USA mener den er konkurransevridende. Kina svarer at den er nødvendig i den fasen landet befinner seg i. Ekspertene er enige om at de to har mye å tjene på et kompromiss.

I begge land står millioner av arbeidsplasser på spill. Resten av verden vil også bli rammet. Mange frykter likevel at Kina snart vil yppe seg på ny, og at «den nye kalde krigen» faktisk er en realitet. Kina er et land som nok lar seg bremse, men ikke stanse, lyder omkvedet. De peker på at rivaliseringen ikke bare dreier seg om handel, men om hvem som skal styre den globale utviklingen i årene som kommer. Derfor følger USA alle Kinas framstøt med argusøyne, ikke minst landets militære og teknologiske ambisjoner. Striden om telegiganten Huawei er et godt eksempel. Selv om ingen har klart å bevise at selskapet spionerer for Kina, møter det stadig mer motstand i USA og andre vestlige land.

De mer håpefulle tror det skal være mulig å moderere lederne i Beijing. Ved inngangen til Grisens år kan det virke som om håpet er tynt. Men alt er foranderlig. Flere ledende kinesiske intellektuelle har det siste året kritisert Xi Jinpings harde linje. Også i partiets ledende organer skal det være en viss uro.

Xi er naturligvis klar over det. Partiets disiplinærkommisjon har derfor besluttet å bygge en «jernarmé» for å ta seg av uskikkelige partimedlemmer.

«I 2019 skal vi seire på bred front», het det vedtaket. Fortsettelsen blir mer enn spennende.