Til høsten har Ap vært i opposisjon i seks år. Ikke bare i en hvilken som helst opposisjon. De første fire årene var det Høyre og Frp som regjerte alene. Likevel var det ikke særlig trøkk i Ap. Tvert imot var det fullt trykk på kompromisser og konsensus: skatteforlik, asylforlik, forsvarsforlik, klimaforlik og politireformforlik.
Tre ganger har muligheten til makt glippet: Ved valget i 2013, ved valget i 2017 og til sist da KrF valgte Frp og Høyre foran Ap og Senterpartiet høsten 2018. KrFs veivalg ble påvirket av at Høyre var villige til å forhandle om abort. Heller ikke det skapte noe skred av velgere for Ap. Men kurtisedansen rundt KrF gjorde sitt til at Ap mistet enda ett år som tydelig opposisjonsparti.
Det er selvsagt ikke hyggelig for landsmøtedelegatene som har samlet seg i Folkets Hus i Oslo denne helgen å tenke over at det har gått seks år uten mulighet til makt. Men det er ikke en katastrofe i seg selv. Ap har opplevd å være i opposisjon før. De har vist at de kommer tilbake. Regjeringsmakt og stortingsflertall kommer og går. Selv om de nok kan bekymre seg over at Ap ikke har brukt mulighetene de har hatt disse seks årene til å drive aktiv opposisjon, er det er tapet av en annen type makt enn den formelle som bør bekymre dem mer. Den partiet har pleid å ta for gitt: Definisjonsmakten.
Som det største styringspartiet har Ap vært vant til å definere hva som er de viktigste spørsmålene, hvilke problemer samfunnet må løse og ofte også hvilken tilnærming som er den foretrukne. Slik er det ikke lenger.
Dette stikker dypere enn den såkalte «identitetspolitikken» som likestilling, globalisering og motsetningene mellom folk i distriktene og den urbane eliten. Problemet gjør seg gjeldende på de tradisjonelle politiske sakene, også. Da Johannes Bergh og Rune Karlsen ved Institutt for samfunnsforskning undersøkte stortingsvalget i 2017, fant de ut at Arbeiderpartiet hadde tapt sakseierskap på en rekke områder: Ikke bare innvandring og distrikt – men også helse, skatt og skole.
Skolepolitikken kan stå som et talende eksempel på hva slags dynamikk det er snakk om: Da Høyre og Kristin Clemet inntok Kunnskapsdepartementet i 2001, ble Ap tatt fullstendig på senga. Clemet kom med en helt ny problembeskrivelse og nye løsninger. Mangel på kunnskap om hva som faktisk foregikk i skolen, ble erstattet av undersøkelser og kartlegging. Det var helt nødvendig. Men i stedet for å ha selvtillit på vegne av egen skolepolitikk, ble Ap usikre. Plutselig var det vanskelig å snakke om de verdiene som lå til grunn for det som nå litt foraktfullt fikk merkelappen «koseskole». I flere år var et helt umulig å skjønne hva som skilte Ap fra Høyre i skole- og kunnskapspolitikken. Ap virket mest opptatt av å være enda flinkere enn Høyre til å være Høyre.
Denne mangelen på selvtillit kan minne litt om bekymringen til en smånevrotisk rekkehusbeboer: «Hva vil naboene komme til å si?» Hva sier Høyre hvis vi går for økte skatter? Hva sier Frp hvis vil sier ja til flere kvoteflyktninger? Hva sier Sp hvis vi ikke vil skyte ulv? Men det nytter ikke å gjemme seg bak gardinene og engste seg. Den hyggelige nyheten for Ap er at det ser ut til å begynne å gå opp for partiet. Det er ikke sikkert det er i tide til høstens valg. Målingene nå er nitriste. Men det er fortsatt en mulighet for at Ap kan komme til å finne seg sjæl og bli et tydelig opposisjonsparti før stortingsvalget i 2021.
Det finnes mange saksområder med slike muligheter. Klimapolitikken ligger i dagen. Dersom Ap lykkes i å skape en moderne og grønn industripolitikk, og har mot til å utfordre petroleumsindustrien, vil partiet treffe framtidas velgere rett i hjertet. Det nytter ikke å rygge inn i den omstillingen Norge står foran.
Jonas Gahr Støre pekte tydelig ut Høyre som Aps hovedmotstander i åpningstalen han holdt på torsdag. Dersom han og Ap fortsetter med den strategien, vil det mobilisere. I stedet for å krangle med KrF om abort, med Frp om innvandring eller med Venstre om hva det nå enn er Venstre er opptatt av, kan Ap flytte diskusjonen inn på de områdene der de fortsatt har definisjonsmakt i en klar front mot Høyre: Velferd, utjevning, arbeidsliv og framtidas industri. I stedet for å skape duse kontraster i lilla mellom det røde og det blå, kan Ap engasjere sine sympatisører ved å være tydelige på egen politikk og ved å ha selvtillit på vegne av egne løsninger.
Det politiske ordskiftet blir ofte kuppet av polariserte og høylytte debatter om ganske marginale fenomener. Det er på tide at et stort parti i Norge tar tak i de vesentlige sakene for folk og bidrar til å skape skarpe diskusjoner om grunnleggende spørsmål.
Kanskje det kunne vært noe for Arbeiderpartiet?