Et daglig oppgjør med ekstremisme

Det er uklokt å nedtone kampen mot høyreekstreme holdninger, slik Civitas Kinander og Ulserud synes å gjøre.

Morten Kinander og Torstein Ulserud i Civita har et noe underlig innlegg i Aftenposten 3. september ("Uroen etter 22. juli"). De mener i essens at arbeidet mot høyreekstremisme primært må ha fokus på beredskap. De etterlater et tydelig inntrykk av at forebygging gjerne må tones ned.

Det er kanskje symptomatisk for den offentlige debatten at Kinander og Ulserud skriver om høyreekstremisme. Hadde de skrevet om islamsk ekstremisme, er det vanskelig å tro at noen ville ha ytret seg i retning av at man bør spare tid og krefter ved å droppe et oppgjør med holdninger. Hvorfor slike forsøk på forebygging skulle være mindre viktige overfor høyreekstremismen, en trussel som har kostet oss så dyrt, er vanskelig å se.

Det fremstår heller ikke som konstruktivt å sette ulike deler av arbeidet mot høyreekstremisme opp mot hverandre. Dette arbeidet består av tre naturlige deler: forebygging, avdekning og beredskap. Etter 22. juli har det vært mye fokus på beredskap, noe mindre på avdekning og uten sammenligning minst på forebygging i samfunnets innsats mot høyreekstremisme.

En idé om at vi nærmest skal sitte og se på mens høyreekstremistisk tankegods gis anledning til å spre seg, synes uforsiktig. PST har selv nylig uttrykt at de ikke kan garantere at de har oversikt over alle høyreekstreme som kan tenkes å begå terrorhandlinger. Tvert om er de bekymret for ekstremistene som faller utenfor radaren deres, mennesker som vi først blir kjent med når terrorhandlingen eventuelt er et faktum. At beredskapen skal løse dette problemet er en farlig illusjon. Ofte vil beredskapen først tre inn etter at terrorhandlingen har funnet sted. Forebygging er viktig fordi det i mange tilfeller vil være det eneste som faktisk beskytter samfunnet. Det oppgjøret med holdninger som Jonas Gahr Støre og andre etterspør, må nødvendigvis være en viktig del av denne forebyggingen.

For oss som jobber med å følge med på tankegods av høyreekstrem og innvandringsfiendtlig karakter, er det eksempelvis dagligdags å lese gjennom kommentarfelt preget av fordommer, frykt og hat. Vi var bekymret før 22. juli for at vold kunne springe ut av dette hatet. Den bekymringen har vi stadig. Det handler ikke om å være alarmistiske. Det er ikke slik at det norske samfunnet som sådan er akutt truet. Det handler imidlertid om å forstå at så lenge man har en utbredelse av høyreekstremt tankegods, er vold påregnelig. Et samfunn bør etter beste evne, og innenfor demokratiske rammer, selvsagt søke å begrense utbredelsen av tankegods som øker risikoen for politisk vold og terror.

Kinander og Ulserud forsøker også å løsrive høyreekstreme holdninger fra norsk offentlig debatt som sådan. Så enkelt kan det dessverre ikke være. Det kan være liten tvil om at høyreekstreme vil kunne høre gjenklang av noen av sine sentrale anskuelser i den bredere norske offentligheten. Medias daglige fokus på muslimer bidrar til en vedvarende opplevelse av krisestemning omkring muslimers tilstedeværelse i det norske samfunnet. Vesentlige deler av den politiske retorikken som har preget disse årene, eksempelvis omkring "islamisering" og om en norsk kultur under angrep, spiller også inn i en høyreekstrem virkelighetsoppfatning. Det er simpelthen ikke slik at norsk offentlighet alltid gir en god korreks for dem med ekstreme anskuelser.

Kinander og Ulserud påstår at Anders Behring Breiviks ideologi er "grundig analysert". Den overveldende delen av analysene har vært av Breiviks psykiske tilstand, ikke av ideologien. Denne ideologiens forhold til resten av samfunnet har i enda mindre grad vært gjenstand for analyse.

Det er lett her å påpeke ganske spesielle forhold som har fått lite oppmerksomhet. Det har eksempelvis ikke ansporet særlig kritisk oppmerksomhet at Breiviks begrunnelse for å ville utslette NRK var et gammelt slagord fra Carl I. Hagen, gjentatt gang på gang gjennom et par tiår: "Arbeiderpartiets rikskringkasting". Noe av det skremmende ved Breivik, er nettopp hvordan han som en svamp har sugd til seg ytringer og anskuelser – ikke bare av det ekstreme slaget, men også fra den mer ordinære norske debatten. Dette eksempelet gis ikke for å skandalisere FrPs tidligere leder, men for å vise hvor direkte forholdet mellom en terrorists tankeunivers og offentlig debatt faktisk kan være. Det ligger lærdommer her vi ikke har tatt til oss, dyrekjøpte leksjoner om problemet med enkle merkelapper og like enkle fiendebilder.

Dette viser også hvor kompleks utfordringen vi står overfor faktisk er: Man har anledning i et demokrati til å påstå at Norge islamiseres, uansett hvor uklok, forskremt og uansvarlig påstanden skulle være. Media har en like soleklar rett til å snu og vende på stort sett hver stein for å se om det kanskje sitter en skummel muslim under den. Og hvem som helst kan lage et populistisk kallenavn for NRK.

Det er så enkelt som dette: Mange ytringer som vil finne sted innenfor et demokrati, vil faktisk kunne bidra til ekstremisme, uten at man normalt har eller bør ha anledning til å sensurere disse. Nettopp derfor har man behovet for et oppgjør basert på de samme demokratiske prinsippene – ikke som et engangsfenomen, men som om en vedvarende årvåkenhet overfor og motstand mot skadelige fiendebilder og uansvarlige krisemaksimeringer.