Et arkitektonisk statsbesøk

Det amerikanske ambassadebygget i Henrik Ibsens gate er heldigvis fredet. Vil det bli respektert?

Året var 1955: Saarinen! – sa min far, arkitekten, og dukket opp bak avisen og sigarettrøyken. «Oslo skal få et bygg tegnet av Saarinen». Da hadde den berømte arkitekten fått oppdraget med det nye bygget til USAs ambassade i Oslo.

Eero Saarinen er et av de store navnene i arkitekturhistorien. Han ble født i Finland i 1910 og var sønn av arkitekten Eliel Saarinen. Farens navn er knyttet til viktige byggverk i Helsingfors som jernbanestasjonen (1914) og Nasjonalmuseet (1912). Det ble senere dårligere tider i Finland og familien emigrerte til USA i 1923.

Eliel ble i 1925 engasjert til planleggingen av et skolekompleks ved Detroit. Området skulle også omfatte et kunstakademi: Cranbrook Academy of Art. Her arbeidet han både som planlegger, leder og lærer.

Han er også kjent som arkitekturteoretiker og regnes som en av pionerene i USAs moderne arkitekturhistorie.

Med en far som var berømt arkitekt og med en mor som var skulptør og tekstildesigner, fikk sønnen Eero det beste av finsk kreativitet som grunnlag for sin utvikling. Etter arkitektutdanning ved Yale University og kunststudier i Paris samt en lengre studiereise, kom han tilbake til USA i 1936.

Les også: «Feires mens livsverket står ribbet og klar til slakt»

Der startet han det som skulle bli en omfattende arkitektkarriere.

Eero Saarinen er representert med sine bygninger over store deler av USA. Det dreier seg om større kontor- og administrasjonsbygg, sportshaller, flyplassterminaler, undervisningsbygg, kirker og boliger.

Det mest kjente bygget er kanskje Trans World Airlines Terminal ved John F. Kennedy flyplass i New York (1962). Her gir han bruken av armert betong et skulpturelt uttrykk som peker fremover mot en mer fri formgivning enn det vi forbinder med den funksjonalistiske arkitekturen.

Saarinen er også kjent som møbeldesigner og han har skapt noen av de mest ikoniske interiørene i arkitekturhistorien.

Utenfor USA er det kun oppført tre bygninger av Saarinen (Oslo-London-Athen). Da han fikk oppdraget med USAs ambassade i Oslo, var hans kontor godt etablert med mektige oppdragsgivere. Samme år vant han også konkurransen om USAs ambassade i London.

Les også: Bli med på innsiden av Y-blokka: Nå sikres Picassos kunst

Han regnet ambassadebygget i Oslo som det mest vellykkede. At Oslo skulle bli tildelt et Saarinen- bygg var en begivenhet som ble lagt merke til. Da bygget sto ferdig i 1959 fikk det svært god mottagelse internasjonalt. De norske arkitektene John Engh og Henrik Kiær var de stedlige arkitektene.

Bygget markerer seg med sine mørke og regelmessige oppdelte fasader.

Det er annerledes enn omgivelsene, men ikke fremmed. Det har et enkelt og klart ytre uttrykk beskrevet av tomtens trekantform, men er trukket noe tilbake i forhold til nabobyggene og konkurrerer heller ikke i høyde med omgivelsene.

Fasadene er bygget opp på bærende prefabrikkerte betongelementer. De ble produsert av Interbygg og av firmaets planavdeling på Ulven. Kravene til målnøyaktighet og kvalitet var store.

Denne delen av bygget var Saarinen mest fornøyd med og han roste innovasjonen som lå bak resultatet.

Elementene er av slipt og pusset betong med tilsetning av mørk, knust Labrador-stein. De blanke fasadeelementene forsterker refleksjonen og mønstereffekten kommer tydelig frem også i svakt lys. Selv med et slikt markert relieffmønster fremstår bygningen som en hel renskåret form.

Hver detalj er formet ut fra hovedformen der trekanten går igjen i mange detaljer. Dette sees tydelig i de raffinerte hjørneløsningene og i baldakinen. Den markerer hovedinngangen og står som en hvit og lett kontrast til den mørke bygningen der den hviler på kun én søyle. Som i mange av Saarinens bygg er inngangs-atriet spesielt vakkert utformet, som et imøtekommende orienteringspunkt for den besøkende.

Les også: «Man skal ikke dømme boka etter omslaget. Det bør gjelde Deichman også»

For Oslo representerer ambassadebygget et nytt tidsuttrykk i en epoke der særlig amerikansk arkitektur ble toneangivende i den andre modernistiske perioden. Da Eero Saarinen ble intervjuet om bygget uttalte han: «Den amerikanske ambassades bygning skal være et hus i ’kjole og hvitt’. Det skal være kledd slik man vil opptre om man skal representere sitt land korrekt».

Han uttalte også at naboskapet til Slottsparken hadde hatt betydning for utformingen, og ønsket at sammenhengen til parken skulle markeres ved at bygningen ble omkranset av trær.

Med eller uten trær fremstår bygningen stram og verdig – pyntet, men diskrè, slik det sømmer seg i et kongelig naboskap.

Nasjonalt befinner vi oss i Amerika-begeistringens tid. Med Marshall-hjelpen som bakgrunn kom også kulturpåvirkningen til oss på bred front. På Filmavisen i Oslo kunne vi hver uke drømme oss bort i reportasjer fra landet der alt var større og bedre.

Jeg har alltid tenkt på ambassadebygget som en del av denne nye tiden. Ikke som noe brautende, men dempet og elegant: Som et sofistikert Duke Ellington arrangement fremført i et slitent etterkrigs-Oslo. At ambassadebygget ble betalt av den norske stat på grunnlag av kreditten som Norge mottok fra USA etter krigen, viser hvor viktig relasjonsbyggingen med USA var for oss i disse årene.

Ambassadebygget i Henrik Ibsens gate 48 er heldigvis fredet. Riksantikvaren sier: «Ambassadebygningen er et viktig monument i norsk etterkrigsmodernisme med svært høye arkitektoniske og kulturhistoriske verdier».

Formuleringen er nokså lik den som som de antikvariske myndigheter brukte om Y-blokken.

Men i ambassadebygget er en annen stil representert: Et «statsbesøk» i arkitektur som forteller historien om da Norge hadde orientert seg inn i en ny internasjonal sammenheng.

PS! Du leser nå en åpen artikkel. For å få tilgang til alt innhold fra Dagsavisen, se våre abonnementstilbud her.