Erna spiser småpartiene

KrF og Venstre er på vei mot utslettelse.

Tallet 2,4 sto skrevet over hele Vårt Lands førsteside torsdag. Tallet refererte til den oppslutningen KrF har på avisens partimåling. Nestor i norsk valgforskning, Bernt Aardal, ble sitert på uttalelsen: «Det er i ferd med å bli et spørsmål om KrF vil overleve». Vårt Land har mange KrF-ere blant sine lesere. De må ha satt morgenkaffen i vrangstrupen da de så førstesiden.

2,4 prosent er historisk bunnrekord for KrF. Ingen andre meningsmålinger har noensinne målt KrF så lavt. Poll of polls gjennomsnittsberegning av alle målinger i mars gir KrF 3,5 prosent. Vårt Land-målingen kan tyde på at det er for optimistisk. Det er ikke sikkert at KrF for tida er et treprosentparti. Det kan like gjerne være et toprosentparti. Det slår aldri feil at interne maktkamper i et parti fører til velgerflukt. KrF betaler nå prisen for partisplittelsen.

Kommende KrF-partileder Kjell Ingolf Ropstad kan trøste seg med at situasjonen er enda verre for Venstres partileder Trine Skei Grande. Venstre får 1,8 prosent på Vårt Lands måling. Snittet av alle målingene i mars gir Venstre 2,2 prosent. Også det kan vise seg å være for optimistisk. Venstre kan like gjerne være et ettprosentparti som et toprosentparti.

Det er et kjent fenomen at mindre partier ofte blir taperne i koalisjonsregjeringer. Men det skjer som regel gradvis. Det tok åtte år før Sp og SV nådde bunnen da Jens Stoltenberg var statsminister. Venstre og KrF har nådd bunnen på rekordtid. Statsminister Erna Solberg spiser dem til frokost.

Ropstad-fløyen trodde at regjeringsdeltakelsen ville gi KrF nye høyrevelgere. Fløyen tok feil. Partiet mister velgere til Høyre og Frp. Det er enkel logikk. For hva skal man med et nytt høyreparti i regjeringen når man har to fra før? Venstres velgere finner en nødhavn i MDG. Det er forståelig. Venstres miljøprofil har forsvunnet i Ernas brede favn.

MDG er i støtet. På Vårt Lands måling får partiet 4,3 prosent. Et slikt valgresultat ville gitt åtte stortingsrepresentanter. Rødt har 5 prosent i snitt i mars og ville med det resultatet fått ni mandater. Mens de små borgerlige partiene er i ferd med å forsvinne, vokser de små partiene på venstresiden. Det er spennende tider.

For statsminister Erna Solberg er det et kjempeproblem at Høyre ifølge målingene står støtt på valgresultatet, mens KrF og Venstre stuper. Regjeringsprosjektets overlevelsesevne svekkes dramatisk hvis det bare er statsministerens parti som tjener på regjeringsprosjektet.

Venstres og KrFs statsråder er nesten usynlige. Velgerne vet ikke hva de står for. Kultur- og likestillingsminister Trine Skei Grande er kjent, men hun er mest kjent som Venstres leder, et lederskap hun ikke har ivaretatt på en god måte. Klima- og miljøminister Ola Elvestuen er ofte på TV. Men det er ikke ofte seerne hører at han sier noe nytt. Venstres miljøprofil er blitt utydelig i den tida Elvestuen har vært statsråd. Venstres tredje statsråd, forsknings- og høyere utdanningsminister Iselin Nybø, er fortsatt et ukjent navn for offentligheten.

Det er nok velgere som kjenner Olaug Bollestad som stortingsrepresentant for KrF. Men hun er ikke kjent som landbruks- og matminister. Kjell Ingolf Ropstad er kjent som nestlederen som dolket sin partileder Knut Arild Hareide i ryggen. Ropstad har ikke markert seg som barne- og familieminister. Og Dag Inge Ulstein. Hvem er det? Få om noen vet at han er utviklingsminister for KrF.

Statsminister Erna Solberg bør gi småpartienes statsråder rom slik at de kan boltre seg med partienes meninger. Solberg tolererte at Frp gikk solo da regjeringen besto av to partier. Faren er at firepartiregjeringen dermed vil framstå som et kollegium med mange meninger. Opposisjonen kan med rette kritisere regjeringen hvis politikken spriker i alle retninger. Strengt tatt trenger ikke statsministeren å bry seg så mye om det. Regjeringen har flertall i Stortinget. Det statsminister Erna Solberg må passe på er at sprikene ikke blir så store at regjeringen til slutt bryter sammen. Det er en vanskelig balansegang. Det er ikke lett for en statsminister å bære sprikende staur.