UTFALL: Statsminister Erna Solberg gir i et intervju med Dagens næringsliv onsdag full støtte til den ene siden i KrF som ikke støtter partileder Knut Arild Hareide. Hun framstår som en statsminister som klamrer seg til regjeringsmakten. FOTO: MARIT HOMMEDAL/NTB SCANPIX

Erna hardt ut mot Knut Arild

Landsmøtet må velge mellom Knut Arild Hareide og Erna Solberg.

Mens andre partier stort sett holder en disiplinert avstand til prosessen i KrF om et eventuelt politisk sidebytte, mobiliserer Høyre kraftig for å hindre at partileder Knut Arild Hareides linje skal vinne fram på landsmøtet 2. november. Høyre-leder og statsminister Erna Solberg er sist ut i rekken av profilerte Høyre-politikere med sterke meninger om KrF og harde utfall mot Knut Arild Hareide.

I et intervju med Dagens Næringsliv onsdag ga Solberg full støtte til den siden i KrF som ønsker å gå inn i hennes regjering. Statsministeren hevder at Knut Arild Hareide utfordrer tilliten til det politiske systemet hvis han feller regjeringen. Hun tror det kan oppleves som at politikken baseres på maktbehov. «Mange vil kunne oppleve det som mangel på demokrati».

Statsminister Erna Solberg, som vanligvis er en rolig og tilbakelent partileder uten harde ord og sterke karakteristikker av politiske mostandere, framstår i intervjuet med en helt annen profil. Det er tydelig at hun er under sterkt press. Erna Solberg frykter at hennes regjeringsprosjekt gjennom fem år er i ferd med å gå i oppløsning. Hun framstår som en statsminister som klamrer seg desperat til regjeringsmakten.

Arne Strand: Sjokk og vantro i Høyre

KrFs interne debatt er ikke overraskende for noen som har fulgt med i norsk poltikk det siste året. KrF har for lengst bestemt at partiet i høst måtte bestemme seg for valg av politisk side. KrF-leder Knut Arild Hareide har sagt at han ville komme med sitt råd på landsstyremøtet. Det gjorde han i en historisk tale 28. september der han pekte på Sp og Ap som regjeringspartnere og advarte mot å gå i regjering med Frp. Det er selvfølgelig en ærlig sak at Høyre ikke likte rådet og at partiet gir uttrykk for det. Men det forundrer at det kom som et sjokk på partiet og at det reagerer så desperat på tale.

Aasheim: KrF lager en unødvendig krise (pluss)

Det er meningsløst av statsministeren å hevde at det nærmest er udemokratisk å felle henne. Vi har ikke statsministervalg i Norge. Velgerne stemmer på partier og partienes programmer. Regjeringsalternativer spiller en viktig rolle i stortingsvalg hvis partiene på forhånd har gitt velgerne et løfte om å støtte et bestemt alternativ. KrF foreslo å støtte en regjering av Høyre, Venstre og KrF, med Erna Solberg som statsminister. KrF sa derimot klart nei til å sitte i regjering med Frp. Erna Solberg valgte i virkeligheten bort KrF og Hareide som regjeringspartner da hun valgte å fortsette med Siv Jensen og Frp. Hareide pekte helt selvfølgelig på Erna Solberg som statsminister for en regjering av Høyre, Frp og Venstre. Men han lovet aldri å frede Solberg som statsminister stortingsperioden ut.

Hvis KrF velger samarbeid med Ap og Sp, mister Solberg-regjeringen flertallet i Stortinget. Det er sikker norsk parlamentarisk og demokratisk praksis for at regjeringen må gå hvis den ikke lenger har flertall. Hvis regjeringen ikke går av frivillig, må den stemmes ned av stortingsflertallet. Det kan gjøres på to måter. Enten gjennom et generelt mistillitsforslag om at «regjeringen har ikke Stortingets tillit». Eller ved at regjeringen felles på en sak. I dette tilfellet vil det være naturlig å felle regjeringen på statsbudsjettet

Høyres hysteriske reaksjon på denne muligheten vil neppe gagne Høyres sak. Ingen partier liker at andre partier blander seg inn deres prosesser. Statsminister Solbergs advarsler mot Hareides råd til sitt parti, vil heller styrke KrF-lederen enn å svekke ham. Hvis Hareide står fjellstøtt prosessen ut, møter han landsmøtet som en styrket leder. Jeg har vanskelig for å tro at landsmøtets flertall vil forkaste Hareides råd og dermed avsette sin partileder. Landsmøtet står i virkeligheten overfor et valg mellom Knut Arild Hareide og Erna Solberg.

Utfallet av landsmøtet 2. november kan flytte tyngdepunktet i politikken i mange år framover. Vinner partileder Knut Arild Hareides linje fram, vil den politiske pendelen svinge fra høyresiden mot sentrum/venstre. De historiske folkebevegelsene, arbeiderbevegelsen, bondebevegelsen og den kristne lekmannsbevegelsen, vil da for første gang gå sammen om styringen av landet. KrF vil skrive historie på samme måte som Sp gjorde da Sp gikk inn i den rødgrønne Stoltenberg-regjeringen i 2005. Den store forskjellen vil være at denne gangen blir ikke SV med i regjeringen. Det vil gi Støre-regjeringen et tydeligere stempel som en sentrum/venstre-regjering.

KrF bygger sin politikk på et kristent verdisyn, men KrF deler Aps og Sps holdning til felleskapsverdiene. De tre partiene ligger på viktige områder nærme hverandre, og i alle fall nærmere enn det KrF og Frp gjør. Det er uenighet om familiepolitikk, genteknologi og andre typiske kristne verdisaker. Det er stor grad av enighet om sentrale områder som finanspolitikk, utjamningspolitikk, helsepolitikk, distriktspolitikk, landbrukspolitikk, forsvarspolitikk og bistandspolitikk. De tre partiene står også fagbevegelsen nært.

KrF opplever at det for tida er en enorm interesse om partiet. Partiledelsens rundtur til lag rundt om i landet dekkes bredt av mediene. Det meldes om stappfulle møtelokaler. Mange melder seg inn i KrF. Det er også reaksjonære krefter som melder seg inn for å ødelegge for partiet. Prosessen har så langt vært god og saklig med høy temperatur. I KrF reagerer mange sterkt på at landets statsminister blander seg inn i partiets demokratiske prosess.