La meg med en gang si at dette på ingen måte er kritikk rettet mot Marius sin person eller noe av det han har opplevd. Men hans historie viser jo dette paradokset på en meget god måte.
Likevel er det noe med Marius sin oppvekst som forekommer meg underlig. Han ble nemlig plassert da han var ett år gammel: her et sitat fra artikkel i Dagbladet fra den 25/3-17
«da jeg som ettåring ble overført til barnevernet, fant de meg stående i sprinkelsengen. I den hadde jeg vært overlatt alene gjennom helga. De fant meg med tom mage og full bleie. Jeg var ett år, hadde klint bæsj oppover veggene og gått tom for hikst.»
At barnevernet ikke var drømmeforeldre, tenker jeg jo at hans fortid er et bevis på. Han ble fjernet som ett år gammel, og da kan man vel si at barnevernet må bære mesteparten av ansvaret for den oppveksten som han har fått.
På de 17 resterende årene gjorde de store feil og påførte ham psykiske sår.
Et par andre sitater fra samme artikkel:
Fra historien på TV2 fra den 11/4 fremkommer det videre:
«Årene etter institusjonen slet Marius med fiendtlig verdensbilde. Han var overbevist om at verden mislikte ham - at de anså han som en idiot. – Jeg manglet sosial kompetanse og visste ikke hvordan «vanlige» relasjoner var. I tillegg hadde jeg flere perioder hvor jeg ruset meg mye og var aggressiv.
Hva kvalifiserer for å arbeide med barn?
I dette tilfellet er det snakk om en overdose og allikevel vurderes han egnet til å gi omsorg for de som er fjernet fra egen familie. Hans historie forhindrer ham altså ikke fra å arbeide med barn. I mange tilfeller da barn som er tatt fra foreldre med lignende historier som Marius eller min egen. Hans historie blir da vurdert som nyttig erfaring for å jobbe med barn. Jeg undrer meg på om det hadde blitt vurdert på samme måten om han ble meldt til et barnevernskontor som blivende pappa?
Mange ansatte har selv en vanskelig oppvekst
I en artikkel i Aftenposten den 14/6-2016 uttrykker Marius selv en bekymring for egen atferd innen barnevernsystemet:
«Jeg er født og oppvokst i barnevernet. Jobbet i barnevernet. Offer for tvang, utøver av tvang. Eks-versting.»
Så fikk jeg jobb i barnevernet. Hver dag gjennom seks år brukte vi unødig tvang.
Visst måtte tvang dokumenteres, men det var enkelt. «Dokumentasjon» var å hevde at vi «beskytter pasienten, personalet eller inventar».
Jeg lærte at det er den ansattes opplevelse som gjelder.
Hva når vedkommende har lav terskel for å føle seg truet?
Hva om pasienten føler seg truet?
Da ender det gjerne i episoder som blir liggende i journalen som «uønsket oppførsel» – ytterligere forsvar av tvang, begrunnet i «brukerens historikk».
Når ungdommen korrekt kalte oss «maktsjuke», tok vi ukepenger fra dem. Vi tok ytringsfriheten deres og kalte det «fagfundert»
Hvordan brukes den enkeltes historie?
Så påpekes eller nevnes det ikke med ett eneste ord at omsorgssvikten var det altså barnevernet som utsatte meg for, det samme systemet som nå vurderer seg gode nok for å ha omsorgen for mitt barn i stedet for hennes foreldre. Videre står det:
« …vurderer barneverntjenesten at han gjennom egne barndomsopplevelser ikke har tilegnet seg de tilknytningserfaringer som barnet er i behov av. Det vurderes videre at selv om far i det siste har reflektert over egen oppvekst og hvilke konsekvenser denne har hatt for hans utvikling betyr ikke dette at hans tilknytningsstil, dvs. fars evne til å forstå seg selv, barnet og andre, er trygg og tilstrekkelig til å dekke barnets behov.»
Det sier jo mer en nok om systemets svakheter om du spør meg. Jeg undrer meg på hvordan kan man rettferdiggjøre at de som får jobb innenfor systemet kan bruke sine erfaringer som kompetanse, mens andre familier splittes og ødelegges på grunn av de samme erfaringene. Og hvem som avgjør hva som er erfaring og hva som er risiko? Jo det kan være en med samme bakgrunn som meg, Marius, eller en fra forandringsfabrikken paradoksalt nok. Slik sett kan egne erfaringer faktisk være en alvorlig risikofaktor for andre sine barns beste. Ingen barn skal oppleve omsorgs svikt, men de skal heller ikke reddes fordi andre fagpersoner har utviklet en hypersensitivitet på grunnlag av egne opplevelser.
Forandringsfabrikkens bidrag-et alibi?
Til sist vil jeg igjen presisere at dette ikke dreier seg om å angripe eller sverte noen, det dreier seg om å vise systemets ulogiske vurdering av negative erfaringer og barndomsopplevelser.
(da jeg har stor medfølelse og forståelse for det Marius gikk igjennom under sin tid som barneverns barn, og det som dagens barneverns barn går igjennom. Slike opplevelser glemmer man aldri, og ønsker aldri andre skal trenge å oppleve det samme)
Innen psykisk helseomsorg finnes det et nasjonalt senter for brukermedvirkning. Noe slik har jeg aldri hverken sett eller hørt om innen barnevern.
Her ville det vært like påkrevd, da barnevernsforeldre og barn i mindre grad opplever seg hørt og sett. Det må jobbes for å forbedre vernet vi har av barn, istedenfor å promotere en tjeneste som i dag har store mangler. Det er mange som skades av den samme tjenesten og de burde også ha et fokus. Det er like alvorlig for barna om omsorgssvikten foregår i det offentlige som i hjemmet.
Det er også viktig å huske at fortiden ikke definerer oss som mennesker i nåtiden, eller er deterministisk for fremtiden.
Albert Einstein sa følgende.
«All kunnskap kommer fra erfaring»
Så la oss se på erfaringer som en styrke, og ikke bruke den som vi trenger for å skape en tiltrengt boks for visse av oss.
Så for å si det enkelt, vil jeg sitere en klok dame.
«Ingen er uenige i at vi trenger et barnevern, for vi har per i dag ikke noe»