Erfaringsmessig kompetanse eller en risikofaktor? Et paradoks innen barnevernet

Det har vært flere mediesaker omkring Marius N. Karlstrøms barndom og opplevelser innen barnevernet. Han beskriver selv at det var helt nødvendig at barnevernet grep inn i hans liv og ga ham en omsorg innen det offentlige, selv om han også opplevde sviktende omsorg innen det offentlige.

I dag er han foreleser og veileder, og bruker sine erfaringer fra barnevernet som en del av sin erfaringskompetanse. Jeg ønsker å fremheve at noen ganger brukes omsorgssvikt man selv har vært utsatt for som nettopp nyttig erfaring mens andre ganger betraktes det som risikofaktorer.

La meg med en gang si at dette på ingen måte er kritikk rettet mot Marius sin person eller noe av det han har opplevd. Men hans historie viser jo dette paradokset på en meget god måte.

Både han og jeg har en oppvekst under barnevernet med mange av de samme erfaringene. Mine negative erfaringer blir brukt som et vesentlig risikomoment, og som en av grunnene til at vårt barn er plassert hos andre. For Marius derimot, fremheves de samme erfaringene som kompetanse eller styrke. For meg fremstår dette som et stort paradoks.  


Likevel er det noe med Marius sin oppvekst som forekommer meg underlig. Han ble nemlig plassert da han var ett år gammel: her et sitat fra artikkel i
Dagbladet fra den 25/3-17
«da jeg som ettåring ble overført til barnevernet, fant de meg stående i sprinkelsengen. I den hadde jeg vært overlatt alene gjennom helga. De fant meg med tom mage og full bleie. Jeg var ett år, hadde klint bæsj oppover veggene og gått tom for hikst.»

Får barn det bedre under barnevernet?

Han skriver selv at han er født og oppvokst i barnevernet og at mye kan kritiseres der.
At barnevernet ikke var drømmeforeldre, tenker jeg jo at hans fortid er et bevis på. Han ble fjernet som ett år gammel, og da kan man vel si at barnevernet må bære mesteparten av ansvaret for den oppveksten som han har fått.
På de 17 resterende årene gjorde de store feil og påførte ham psykiske sår.
Et par andre sitater fra samme artikkel:

«Tilbake til den gang mitt hat var stort: Under sengen ligger hagla, ladd for beskyttelse. Der ute er fienden. De er alle idioter.»

«Alt var feil med meg. Jeg mestret ikke. Det måtte ikke avsløres. Så da gjemte jeg skammen. Vold og hat var min mektige løsning. Trusler og hevn ble min strategi for å erobre makt og kontroll.»


Fra historien på TV2 fra den 11/4 fremkommer det videre:
 
«Årene etter institusjonen slet Marius med fiendtlig verdensbilde. Han var overbevist om at verden mislikte ham - at de anså han som en idiot. – Jeg manglet sosial kompetanse og visste ikke hvordan «vanlige» relasjoner var. I tillegg hadde jeg flere perioder hvor jeg ruset meg mye og var aggressiv.

Da Marius var 19 år gammel, ble han lagt inn på sykehus grunnet stort inntak av morfintabletter og alkohol. Kort tid etter sykehusinnleggelsen klarte Marius å rømme fra fortiden. Da ble det naturlig for han å søke seg mot arenaen han kjente så altfor godt. Fra midten av 20-årene jobbet han noen år i en bufetatinstitusjon og privat institusjon.»


Hva kvalifiserer for å arbeide med barn?

Altså kun 6 år etter at han hadde en aktiv rushistorie/overdose ble han ansatt i barnevernet. Dette er jo betenkelig med tanke på at en lignende rushistorikk følger foreldre i 10-20 år og kan være grunn for omsorgsovertakelser av deres barn.

I dette tilfellet er det snakk om en overdose og allikevel vurderes han egnet til å gi omsorg for de som er fjernet fra egen familie. Hans historie forhindrer ham altså ikke fra å arbeide med barn. I mange tilfeller da barn som er tatt fra foreldre med lignende historier som Marius eller min egen.  Hans historie blir da vurdert som nyttig erfaring for å jobbe med barn. Jeg undrer meg på om det hadde blitt vurdert på samme måten om han ble meldt til et barnevernskontor som blivende pappa?

Mange ansatte har selv en vanskelig oppvekst

Mange av de ansatte innenfor barnevernet er nettopp mennesker med en trøblete oppvekst, ofre for grov omsorgssvikt og rushistorikk samt vold. Som en menneskelig reaksjon av dette, ønsker de å bruke egne erfaringer og opplevelser, for å forhindre at barn skal oppleve det samme som dem. Dette kan jo i utgangspunktet være en god tanke, men det kan også føre til et behov for å frelse barn.

I en artikkel i Aftenposten den 14/6-2016 uttrykker Marius selv en bekymring for egen atferd innen barnevernsystemet:
«Jeg er født og oppvokst i barnevernet. Jobbet i barnevernet. Offer for tvang, utøver av tvang. Eks-versting.»

Så fikk jeg jobb i barnevernet. Hver dag gjennom seks år brukte vi unødig tvang.

Visst måtte tvang dokumenteres, men det var enkelt. «Dokumentasjon» var å hevde at vi «beskytter pasienten, personalet eller inventar».

Jeg lærte at det er den ansattes opplevelse som gjelder.

Hva når vedkommende har lav terskel for å føle seg truet?

Hva om pasienten føler seg truet?

Da ender det gjerne i episoder som blir liggende i journalen som «uønsket oppførsel» – ytterligere forsvar av tvang, begrunnet i «brukerens historikk».

Når ungdommen korrekt kalte oss «maktsjuke», tok vi ukepenger fra dem. Vi tok ytringsfriheten deres og kalte det «fagfundert»

Som foreldre i systemet blir det ikke «erfaringer» men «risikomomenter»

Selv ble jeg dømt for vold første gang da jeg var 16 år. Sint og hatende etter en oppvekst under barnevernet fra jeg var 9 år. Der nettopp barnevernets ansatte mange ganger hadde lært meg bruk av tvang, makt og hersketeknikker, det var jo nettopp den omsorgen vi fikk. Jeg kjenner igjen mye av Marius sine opplevelser og vet at hos noen preger disse opplevelsene resten av livet deres. Jeg hadde heldigvis de første 9 årene med kjærlighet og omsorg fra min biologiske familie som et grunnlag, og dette har hjulpet meg mye.

Hvordan brukes den enkeltes historie?

Det som for meg og sikkert mange andre foreldre fremstår fullstendig absurd er hvordan barnevernet skiller mellom erfaringsmessig kompetanse og erfaringsmessige svakheter. Min historie blir brukt som en årsak til at jeg ikke er en god nok omsorgsperson. Dette kommer tydelig frem under barnevernets saksfremlegg til Fylkesnemda da de fremme forslag om omsorgsovertakelse:

«Barneverntjenesten vurderer at far har vært utsatt for alvorlig omsorgssvikt i sin barndom». Forskning på omsorg over generasjoner konkluderer alle med at dårlig omsorg overføres i moderat til sterk grad mellom generasjoner.»

Så påpekes eller nevnes det ikke med ett eneste ord at omsorgssvikten var det altså barnevernet som utsatte meg for, det samme systemet som nå vurderer seg gode nok for å ha omsorgen for mitt barn i stedet for hennes foreldre. Videre står det:

« …vurderer barneverntjenesten at han gjennom egne barndomsopplevelser ikke har tilegnet seg de tilknytningserfaringer som barnet er i behov av. Det vurderes videre at selv om far i det siste har reflektert over egen oppvekst og hvilke konsekvenser denne har hatt for hans utvikling betyr ikke dette at hans tilknytningsstil, dvs. fars evne til å forstå seg selv, barnet og andre, er trygg og tilstrekkelig til å dekke barnets behov.»

Hvorfor er disse erfaringene for meg og andre barnevernsforeldre, et tegn på manglende omsorgskompetanse, mens den massive offentlige omsorgssvikten, voldsproblematikken og rusproblematikken Marius skriver om ikke sees på som et problem for hans omsorgsyrke og omsorgskompetanse? Der betraktes det som en erfaringsmessig styrke, som han rent faktisk tjener penger på. Er det fordi han jobber i systemet, mens jeg og andre sitter på andre siden av bordet? I barnevernssaker brukes svært ofte foreldres historier automatisk mot dem og kan ofte være et avgjørende moment i forhold til omsorgsovertakelse.

Egen historie kan gjøre blind

Jeg mener på ingen måte at slike erfaringer nødvendigvis kvalifiserer for å jobbe i systemet eller med barn. Like lite gjør det heller ikke foreldre automatisk til uegnede omsorgspersoner. Erfaringskompetanse innebærer nettopp at en kan bruke egen erfaring, ha et nyansert syn på den og være klar over hvilke konsekvenser dette kan medføre. Man må være klar over sine egne «blind spots». Det er en tragedie om man som barnevernsansatt kun leter etter barn man skal berge, fordi man selv opplevde omsorgssvikt.  Like mye er det en tragedie for barna om de ikke blir sett fordi de voksne er opptatt av å ivareta foreldrene og ikke barnet. For å bruke egne erfaringer om omsorgssvikt enten i hjemmet eller fra det offentlige, må man ha et reflektert forhold til egne erfaringer. 

 

Der sies jo at barnevernsbarn avler barnevernsbarn.
Det sier jo mer en nok om systemets svakheter om du spør meg. Jeg undrer meg på hvordan kan man rettferdiggjøre at de som får jobb innenfor systemet kan bruke sine erfaringer som kompetanse, mens andre familier splittes og ødelegges på grunn av de samme erfaringene. Og hvem som avgjør hva som er erfaring og hva som er risiko? Jo det kan være en med samme bakgrunn som meg, Marius, eller en fra forandringsfabrikken paradoksalt nok. Slik sett kan egne erfaringer faktisk være en alvorlig risikofaktor for andre sine barns beste. Ingen barn skal oppleve omsorgs svikt, men de skal heller ikke reddes fordi andre fagpersoner har utviklet en hypersensitivitet på grunnlag av egne opplevelser.

Forandringsfabrikkens bidrag-et alibi?

Jeg undrer meg også på hvorfor det er slik at alle de fra Forandringsfabrikken skal kunne ha en fasit på hva som er god omsorg og at både BUF-etat og Horne stadig viser til dem. Og at myndighetene der har et alibi for å kunne si «barnevernet skulle grepet inn tidligere». Samtidig fremkommer det mye kunnskap om at barn ikke opplever seg sett og hørt innen barnevernet, og at deres brukermedvirkning er lav. Dette gjelder både barn som bor hjemme, og barn som er under offentlig omsorg. Og skal man virkelig bruke erfaringer fra barnevernet, burde det i det minste også brukes voksne som kan ha et langt mer reflektert og nyansert syn på hva en oppvekst innen det offentlige har gjort på godt og vondt.


Min oppfordring

Til sist vil jeg igjen presisere at dette ikke dreier seg om å angripe eller sverte noen, det dreier seg om å vise systemets ulogiske vurdering av negative erfaringer og barndomsopplevelser.
(da jeg har stor medfølelse og forståelse for det Marius gikk igjennom under sin tid som barneverns barn, og det som dagens barneverns barn går igjennom. Slike opplevelser glemmer man aldri, og ønsker aldri andre skal trenge å oppleve det samme)

Innen psykisk helseomsorg finnes det et nasjonalt senter for brukermedvirkning. Noe slik har jeg aldri hverken sett eller hørt om innen barnevern.
Her ville det vært like påkrevd, da barnevernsforeldre og barn i mindre grad opplever seg hørt og sett. Det må jobbes for å forbedre vernet vi har av barn, istedenfor å promotere en tjeneste som i dag har store mangler. Det er mange som skades av den samme tjenesten og de burde også ha et fokus. Det er like alvorlig for barna om omsorgssvikten foregår i det offentlige som i hjemmet.

Det er også viktig å huske at fortiden ikke definerer oss som mennesker i nåtiden, eller er deterministisk for fremtiden.

Albert Einstein sa følgende.
«All kunnskap kommer fra erfaring» 

Så la oss se på erfaringer som en styrke, og ikke bruke den som vi trenger for å skape en tiltrengt boks for visse av oss.


Så for å si det enkelt, vil jeg sitere en klok dame.


«Ingen er uenige i at vi trenger et barnevern, for vi har per i dag ikke noe»