«En gevinst ved en mer nyansert likestillingsdebatt er at du unngår å fremmedgjøre en del menn i debatten. Det er nesten umulig å si noe om disse temaene om du er mann i dag. Hvis debatten blir så ensidig at vi får en motreaksjon, kan det hende vi rykker to steg tilbake.»
Kristin Skogen Lund, konsernsjef i Schibsted (2019).
Brennpunkt-dokumentaren fra 2019 om kjønnskampen skremte meg, og gjorde meg genuint opprørt. Vi som samfunn kan velge å lukke øynene for utfallet Skogen Lund skisserer, men det gjør det ikke mindre sant.
Likestillingsdebatt versus kjønnskamp
Boken «Det annet kjønn» fra 1949 gjorde Simone de Beauvoir til et ikon for den moderne kvinnebevegelsen. de Beauvoir mente at kvinner ble oppdratt til en underlegen rolle i samfunnet.
Filosofien så imidlertid ikke på menn som fiender, men som medofre, at også menn er påtvunget bestemte roller og normer i samfunnet. Bare ved å kjempe sammen kan de to kjønnene endre samfunnet og dermed oppnå ekte frihet.
Fra de Beauvoir og den moderne kvinnebevegelsen har feminisme gått gjennom flere bølger. I dag er vi en del av den fjerde bølgen, sentrert rundt interseksjonalitet, karakterisert av fokuset på å selvstendiggjøre kvinner.
Grunntanken om likhet mellom kjønnene, og en kamp som kun kan vinnes om man kjemper sammen, ser ut til å ha smuldret bort i dagens moderne, teknologiske samfunn.
Mye er forandret siden 50-tallet, og det har også påvirket vårt tankesett. Men hva kjemper vi egentlig for i Norge i dag? Vi omtaler ofte likestillingsdebatten som kjønnskamp og maktkamp, noe som indikerer alt annet enn å kjempe sammen for å oppnå frihet fra kjønnsrollemønstre og likhet for alle.
Jeg ser absolutt ikke et tydelig felles mål i denne tåkete offentligheten. Godt gjemt bak ideologien om likhet for alle, kan det se ut som det skjuler seg et ønske om å kneble det maskuline. Ta igjen og straffe alle menn. Uavhengig av skyld, skal du som mann straffes for undertrykkelsen kvinner har opplevd gjennom tidene.
Grovt sagt vil det si at alle gutter som blir født i dag, blir indirekte straffet. De blir umiddelbart stemplet som potensielle mannssjåvinister. Det de trenger, er å indoktrineres til gode feministiske sjeler, så de ikke utøver sin tyranniske tilbøyelighet.
Kan vi forvente annet enn et stort samfunnsproblem – unge gutter som trekker seg ut av samfunnet, isolerer seg, blir ekstremister eller i verste fall velger å ikke ville ta del i det livet de har fått?
Det skandinaviske paradokset
I Norge snakker vi stadig vekk om 100% kvinnefrigjøring. Jeg har aldri klart å forstå hva dette egentlig representerer – og jeg tror det er flere enn meg som sliter. Betyr det 50/50 kjønnsbalanse i samtlige yrker? Eller betyr det at kvinner bør være overrepresentert i alle prestisjeyrker som i dag er mannsdominert – og da helst øverst i hierarkiet? Er det mannens tur til å være hjemme med ungene, og kvinnens tur til å styre verden – er det det overordnede målet?
«Det er ikke noe som heter at likestillingen har gått for langt, med mindre man synes at det er rettferdig at kvinner eier mindre, tjener mindre og jobber mer enn menn.»
Ane Stø, leder i Kvinnegruppa Ottar (Brennpunkt, 2019)
Det var ikke før jeg kom over det som omtales som det skandinaviske paradokset, at jeg skjønte hvor ensformig uttalelser som nevnt over, er. De biologiske forskjellene mellom menn og kvinner spiller en helt avgjørende rolle, og har direkte årsakssammenheng til flere av kjønnsforskjellene vi opplever i Norge i dag. Hvorfor får ikke dette mer søkelys?
Funnene er publisert i prestisjetunge tidsskrifter som for eksempel Science, av forskere ved Berkeley, og kan neppe ignoreres.
Jo mer likestilt og velstående et land er, jo større er forskjellene mellom menn og kvinner i personlighetstrekk som temperament og interesse. Hvis du minimerer de kulturelle forskjellene, lar du de biologiske forskjellene manifestere seg fullt ut.
Forholdet er gjeldende kryss-kulturelt, og er ikke lite. I samtlige studier er Skandinavia stedet med de største forskjellene i personlighetstrekk mellom menn og kvinner. Menn er relativt mer interessert i ting, og kvinner er relativt mer interessert i mennesker. Dette er den største psykologiske forskjellen mellom menn og kvinner som til nå er identifisert. Disse forskjellene driver yrkesvalg, og forskjellen i yrkesvalg driver variasjon i ting som for eksempel inntekt.
Skal vi redusere opptaket av gutter til ingeniørstudiet for å oppnå kjønnsbalanse? Eller tvinge flere jenter til å bli elektrikere, selv om det ikke er deres ønske? Utelukkende basert på den unyanserte antagelsen om at kjønnsforskjeller er sosialt konstruert, og resultatlikhet i alle samfunnslag er det som vil føre oss til vår antatte utopi?
Veien til radikalisering er kort
Narrativet som Ane Stø og mange andre rasende horder av kvinner selger, er lett å kjøpe. Det er fortsatt synlige ulikheter mellom kjønnene i Norge, og det er grobunn til stor misnøye, urettferdighet og skjevheter.
For å presisere: det finnes fortsatt mannsjåvinistiske sjefer og tyranniske menn. Men det er også mange menn som ikke fortjener dette stemplet, selv om de forbigår kvinner i arbeidslivet. Det må være lov å være flink og flittig selv om du er mann.
Når noe er lett å kjøpe bør vi stille oss kritisk til det. Er det uomtvistelig riktig å opprettholde narrativet om at kvinner utelukkende er offer for det tyranniske patriarkiet – i verdens mest likestilte land? Eller har det som en gang var progressivt og fremtidsrettet, blitt trangsynt og regressivt?
Millioner av kvinner som de Beauvoir har kjempet frem de uvurderlige rettighetene vi har i dag, og Norge har den hittil beste formen for likestilling i verden. Det er et privilegium. Vi må ikke se oss blinde og risikere å ta alt for gitt.
Uten en fruktbar, nyansert og flerdimensjonal likestillingsdebatt, klarer vi ikke forstå og gripe om det komplekse forholdet mellom menn og kvinner. Hvorfor vi fortsatt opplever ulikheter og hvordan vi kan gå fremover på best mulig måte – samtidig som vi ivaretar begge kjønn.