Hvem skal tale arbeidernes sak når ikke fagorganisasjon gjør det? Det er spørsmålet jeg stiller hver gang fagorganisasjoner forstår og aksepterer ledelses begrunnelser til å legge ned drift. Er det ikke ledelsenes jobb å drifte en bedrift forsvarlig? Hvis de ikke kan det, er det ikke ledelsen som skal gå? Nå skal visst Grand Café legges ned og i følge Tore Skjelstadaune (Fellesforbundet) har lederne lagt fram problemstillingen på rett måte. Men si meg, burde ikke fagorganisasjonene vært på banen før de får pressentert dårlige tall? Er det, å få mandat til å være talsmann, eller kvinne på arbeidstakernes side bare et kariærevalg? Krever det ingen guts, teft, skarpsinn og tøffe tak? Burde ikke nettopp fagorganisasjoner ta tak i arbeidsurett sammen med ledelser før tall gjør at vi får en hel haug arbeidsledige?
Før i tiden var det snakk om å legge igjen dynamitt i borehullene når man gikk til streik. Så sterke ord blei brukt fra menn som Martin Tranmæl. En mann som har formet Norge mer enn de fleste av oss. Han pratet mye om det som var viktig, blandt annet å rydde etter seg når vi brukte naturen. Noe vi har vært flinke til her til lands, kanskje nettopp på grun av Tranmæls påminnelse. Et eller annet sted på veien gikk det å stå som leder i fagorganisasjon fra å være en dårlig cv til å bli en god. I det øyeblikk, tørr jeg påstå, mistet fagorganisasjonen sin uskyldighet. I dag er det vanlig at ledere er ledere, uansett om det er i en fagorganisasjon eller i en bedrift. Dette er et problem. Vi skaper en gruppe mennesker som skal prate for oss vanlig dødlige, men gir dem gudlignende arbeidsforhold uten å stille krav til oppoffring.
I sverige hadde jeg de siste åra en 50% vanlig jobb ved siden av å spille. Hun som kom inn som leder der mens jeg jobba fikk sparka et par, tre stykker fra arbeidsplassen på de to åra vi jobba sammen. Jeg var en av dem, men da måtte også hun gå et par mnd etterpå, for hun hadde regelrett driti seg ut. Jeg fikk på min side en erstattning. Hennes vei til å bli leder hadde gått gjennom fagforeninga. Hun hadde vært formann der og søkt seg oppover i denne kommunale virksomheten, med det som argument. Jeg mener dette er mer enn skremende å se og oppleve. Men det er forstålig. Spørsmålet er bare, hvem skal da ta oppgaven? Hvem skal forsvare arbeidstakerne?