Donald Trumps utmeldelse fra Iran-avtalen har ført til rystelser og kritikk over hele verden. Med denne handlingen går vi i verste fall mot et Midtøsten som kan slynges inn i en kjernefysisk rustningsspiral.
Norges regjering stilte seg svært kritiske til Trumps beslutning. Det er selvsagt bra, men hvordan står det ellers til med Norges holdning til nedrustning og avspenning i disse dager? Det kan være på sin plass å rette et kritisk blikk mot hvordan vi som småstat håndterer en verden i rask endring, og om dette er så fredelig som vi kanskje ønsker.
For nasjonen med Nobels fredspris har kanskje tidligere spilt en viktig rolle i internasjonalt nedrustningsarbeid og fredsavtaler, men på denne siden av årtusenskiftet har avisoverskriftene oftere vist baksiden av medaljen: I vinter kom oppslagene om at norskproduserte våpen var funnet utenfor kysten av Jemen, og i fjor valgte vi å stille oss utenfor det internasjonale forbudet mot atomvåpen. Og det er vanskelig å spore Norges fredsengasjement i samtidens store nedrustningsdebatter, slik som Iran-avtalen og konflikten rundt Korea-halvøya.
Norges utenriksminister har klargjort at Norge ser med uro på Donald Trumps beslutning om å trekke seg fra Iran-avtalen, og at avtalen gir stabilitet og avspenning i Midtøsten som er forenlig med norske interesser. Men gjør vi egentlig alt vi kan for å sikre stabilitet og avspenning selv?
I et internasjonalt nedrustningsperspektiv er Norge er i en særstilling med mulighet til å gjøre en forskjell i forholdet til Russland. Vi deler grense samtidig som Norge er medlem i NATO. Både retorikk og adferd mellom øst og vest har kjølnet betraktelig de siste årene, og som NATO-medlem, men også som en småstat og selverklært «fredsnasjon», har Norge et særskilt ansvar for å bidra til å dempe spenningene som driver oss mot en ny rustningsspiral.
Problemet er at vi i de siste årene kun i liten grad har bidratt positivt i så måte. Gjennom blant annet å tillate utstasjonering av over 300 amerikanske marinesoldater i Trøndelag, endre tyngdepunktet i forsvaret av Norge i retning Russlands grenser, potensielt delta i NATOs missilforsvar og i den massive styrkeoppbyggingen i Øst-Europa, bidrar Norge tungt til den ene siden i rustningskappløpet. Disse handlingene, kombinert med en mindre forsonlig retorikk og vår støtte til USA og EUs sanksjoner mot Russland, kan forklare både en stadig mer fiendtlig dekning av Norge i russiske medier, samt norske myndigheters store utfordringer i Frode Berg-saken. I kommentarfeltene stagnerer debatten om NATOs forhold til Russland ofte i en diskusjon rundt skyldfordeling, for det er åpenbart mer enn én side som er ansvarlig for den opprustningen vi ser på begge sider av grensene.
Som et lite land med begrenset slagkraft er vi ikke tjent med å ta den krangelen. Derimot er vi tjent med reell nedrustning, deeskalering av konfliktnivå, styrking av multilaterale avtaler og mer vekt på myk makt.
Det er ikke mange år siden Norge var i front i internasjonalt nedrustningsarbeid: Uten Norges innsats hadde verden kanskje ikke fått et internasjonalt forbud mot landminer i 1997 og klasevåpen i 2008. I begge tilfellene begynte det som initiativer nedenfra, først og fremst rettet mot norsk praksis i utenlandsoperasjoner, for deretter å bli instrukser fra Stortinget til regjeringene om å jobbe internasjonalt for et forbud. Den dag i dag tar Norge fortsatt en internasjonalt ledende rolle innen opprydding av landminer, og tirsdag ble det klart at Utenriksdepartementet vil søke presidentskapet for Minekonvensjonen neste år. Flott at Norge tar et slikt ansvar!
Den viktigste nedrustningen i verden i dag skjer på atomvåpenfeltet. Norge har lenge jobbet på flere fronter for dette, blant annet i arbeidet for å verifisere destruering av gamle atomvåpen – et svært viktig tiltak for å sikre at rapportert nedrusting faktisk har funnet sted. Dette arbeidet har også dagens regjering fortsatt med, blant annet ved å fremme egne forslag som ble vedtatt i FN. Dette arbeidet er i god tråd med ikkespredningsavtalen fra 1968, som pålegger alle stater å jobbe for en verden fri for atomvåpen. Den rødgrønne regjeringen gikk også i front for å etablere det såkalte humanitære initiativet i 2013, som la grunnlaget for forhandlinger rundt et internasjonalt forbud mot atomvåpen. Fjorårets vedtak i FN om et forbud, vedtatt av 122 av FNs 193 medlemsland, kunne vært en gylden anledning for Norge å markere seg. Siden de tidligste avtalene og resolusjonene om kjernefysisk nedrustning for over 70 år siden, har Norge ved gjentatte anledninger forsøkt å få atommaktene til å diskutere kompromisser og løsninger med nedrustning som mål.
Problemet er at Norge denne gang valgte å stille seg på sidelinjen. Ikke bare motsatte vi oss det ferdige forbudet; vi valgte til og med å boikotte hele forhandlingsprosessen som ledet frem til det. I en tid hvor Nord-Korea har anskaffet atomvåpen og hvor USAs president spiller hasard med avtalen som holder et potensielt atomvåpenprogram i Midtøstens mest folkerike stat i sjakk, er det svært synd at Norges regjering velger å motarbeide et av de få initiativene med framgang i internasjonalt nedrustningsarbeid.
Internasjonalt nedrustningsarbeid er vanskelig. Noen ganger trengs det bare at én statsleder setter seg på bakbeina før store vinninger kan gå til spille. Men faktum er at resultatene ikke kommer av seg selv. Enhver seier på nedrustningsfeltet kommer av at statsledere og sivilsamfunn sammen ble oppmerksomme på farene og problemene ved militær opprusting, for dermed å sette seg ned og jobbe for løsninger på dette. Men dette krever at verdens land faktisk ønsker en løsning, og jobber med nedrustning som både et umiddelbart og et langsiktig mål. Norge har tidligere gjort mye godt arbeid for å legge grunnlag for nedrustning – kjernefysisk, så vel som konvensjonell. Det er derfor synd at den nåværende regjeringen på så mange områder tar steg som sementerer spenningen mellom NATO og Russland, og attpåtil bidrar til å rettferdiggjøre atomvåpenstatenes posisjon overfor den voksende internasjonale kampanjen for et forbud mot atomvåpen. Det er heldigvis ikke umulig å snu. Våre umiddelbare forslag er: å ikke fornye avtalen om utstasjonering av US Marines ved neste veiskille; et ettertrykkelig nei til norsk deltakelse i NATOs missilforsvar; et nytt diplomatisk initiativ overfor Russland, og en norsk tilslutning til det internasjonale forbudet mot atomvåpen. Det ville vært en virkelig fredsnasjon verdig!