Er ikke demokrati spennende nok?

Utrolig, men sant: Når du velger å gi noen oppmerksomhet, får de oppmerksomhet.

For litt over to uker siden publiserte den prisbelønte britiske journalisten Carole Cadwalladr en særdeles interessant kommentar. Der beskriver hun hvordan hun en uke tidligere hadde «utfordret tech-titanene i deres egen hule». Tech-titanene var folka bak Twitter og Facebook. Hulen var TED. For en formidler er det å holde en såkalt TED-talk en uvurderlig gave. Det gir tilgang til et enormt publikum som aldri ville hørt om deg ellers. Cadwalladr, for eksempel, hadde skrevet kritisk og gravende journalistikk i The Observer i over et år om Brexit og hvordan analyse- og påvirkningsbyrået Cambridge Analytica bruker Facebook til å manipulere velgerne, stjele valg og ødelegge demokratiet. Men det var først da hun fikk en scene, at det virkelig tok av:

«Hele tida mens jeg har skrevet om dette temaet, har det vært mangel på dekning fra de store kringkasterne, fravær av at andre aviser plukker opp saken. Selv ikke erfarne og respekterte journalister forstår hva som står på spill, de høyrevridde mediene misforstår bevisst, og det er nesten fullstendig stillhet fra både regjeringen og opposisjonen», skriver Cadwalladr.

Det endret seg da hun fikk en plattform og en mulighet til å kommunisere direkte, uten mediefilteret: «TED Talks snakker til et publikum som desperat trenger å få vite hva som skjer, men som nesten helt sikkert ikke får vite: Tenåringer uten stemmerett og andre unge som heller ikke har noen stemme, men som vil bli påvirket av denne perfekte stormen av teknologi og kriminalitet resten av livet».

Dette er et usedvanlig godt eksempel på at det å gi noen en scene, betyr noe. Det legger et stort ansvar på portvoktere til disse arenaene.

I sin journalistikk – og i TED-foredraget – har Cadwalladr avslørt hvordan ressurssterke, men ukjente interesser bruker Facebook til å spre falske nyheter for å manipulere velgerne og undergrave demokratiske valg. Utgangspunktet var hennes hjemby sør i Wales, Ebbw Vale, der 62 prosent stemte for Brexit. Motivene for stemmegivningen viste seg å være helt løsrevet fra fakta og virkeligheten i det gamle industristedet, men sterkt forbundet med fiksjoner og løgner om EU, flyktninger og tyrkiske innvandrere. Ingen vet hvem som står bak, ingen vet hvor mye kampanjen kostet, ingen vet hvor mange som ble eksponert. En kampanje på Facebook etterlater ingen spor. Prøver du å grave i ettertid, er alt borte. Er du ikke et mål for manipulasjonen, vil du aldri se noe av det som skjer med dine medborgere.

Cambridge Analytica har også brukt skjulte, kompromitterende opptak av politikere og store mengder data for å undergrave andre demokratiske valg. De bidro til å få Trump valgt i USA, og skal ha vært innblandet i over 200 valg verden rundt. Nå er de lagt ned. Men arbeidsmetodene lever videre.

Carole Cadwalladr skal ikke stå på scenen til Nordiske Mediedager (NMD) denne helgen. Men det skal Steve Bannon. Selv om det ikke er nevnt i presentasjonen av ham på NMDs nettsider, er han grunnlegger av og tidligere direktør i Cambridge Analytica. Her i Norge skal han holde et foredrag for den høyreradikale bloggen Document i Oslo. Så skal han videre til Bergen og NMD, før han reiser til Tyskland på en kongress i regi av det høyreekstreme partiet Alternativ für Deutschland.

Nordiske mediedager har fått kritikk for at de gir Bannon en scene. Flere, også jeg, har takket nei til å delta på et arrangement i tilknytning til hans opptreden. Det er kontroversielt, mer kontroversielt enn å slippe til Bannon, i flere redaktørers, spaltisters og synseres øyne. De som mener det, bør kanskje stille seg spørsmålet om hva slags offentlighet vi får når det er mer kritikkverdig å snu ryggen til høyreekstremismen, enn å gi den en scene?

NMD er et interessant og profesjonelt arrangement med et mylder av gode foredragsholdere, paneldebatter og diskusjoner. Det er forståelig at det kunne oppleves spektakulært å få et internasjonalt og kontroversielt navn på årets plakat. Men det hadde vært mulig å ombestemme seg da de alvorlige motforestillingene kom. Slik The New Yorker gjorde da de trakk invitasjonen til Bannon til sin festival. Redaktør David Remnick forklarte at de gjerne intervjuer Bannon, men å få ham opp å scenen var noe annet. Det ble feil.

Fascisme, løgn og destruktivitet virker kanskje spennende. Nytt. Annerledes. Demokrati, derimot, framstår muligens som litt kjedelig og traust. Gammeldags. Men demokratiet vårt må forsvares hvis vi vil beholde det. Å få kjeft for ikke å invitere høyreekstremister, eller for å nekte å dele scene med dem, er en liten pris å betale for hvite, middelaldrende mediefolk som slipper å forholde seg til de mer ubehagelige konsekvensene av dette tankegodset.

TED har slagordet «Ideas worth spreading». Det tar stilling: Noen ideer er verdt å spre. Andre er ikke det. De kan man velge å ikke gi oppmerksomhet. Men det er altså Steve Bannon, og ikke Carole Cadwalladr, som kommer til Nordiske Mediedager i år.