Er Høies retorikk helseskadelig?

Helseministeren sier vi møter ungdom på en måte som gjør at de ikke får tillit til oss.

Det er en krevende øvelse for oss som fagfolk i psykisk helsevern for barn, ungdom og voksne å høre helseministeren uttale seg om tjenestene vi arbeider i.

Sist opplevde vi dette i Debatten på NRK 29. oktober om sosiale medier, ungdom og selvmord.

Bare så det er sagt: Vi er glade i jobben vår og det er ikke synd på oss som jobber i psykisk helsevern. Vi kan bli bedre både til å samhandle, lytte til pasienter og pårørende og utvikle faget vårt – blant annet ved digitale verktøy og sosiale medier.

Vi har mye å lære av samarbeid med brukere og pårørende av våre tjenester.

Vår bekymring er at helseministerens retorikk gjør arbeidet vårt vanskeligere og setter pasientsikkerheten i fare.

I Debatten sier han at vi møter ungdom på en måte som gjør at de ikke får tillit til oss. Vi stiller ikke de rette spørsmålene, ei heller spør vi hvorfor de har det vanskelig.

Dette er i beste fall en grov forenkling og veldig unyansert. Det bygger opp under en historie om at vi står hjelpeløse og uten kompetanse i møte med ungdommen.

Faren ved disse uttalelsene er at de kan gjøre det enda vanskeligere for barn, ungdom og deres pårørende å få tillit til oss som arbeider i BUP. For hvilken ungdom vil oppsøke noen som ikke engang spør hvordan de har det? Eller som ikke har peiling på sosiale medier og andre sider ved de unges liv?

Sannheten er at vi har veldokumenterte og etablerte behandlingsformer som hjelper mange i dag, og som kan hjelpe flere.

Det er rimelig å forvente at en helseminister kjenner til og inkluderer informasjon om de behandlingstilbudene vi har når han deltar i ordskifte om så alvorlige temaer som selvskading og selvmord.

Vi opplever også at Bent Høies retorikk enten det gjelder bruk av medisiner til behandling av psykiske lidelser, tvang eller tjenestene generelt er polarisert. Det ligger under en holdning om at vi ikke gjør en god jobb, at pasienter ikke får den hjelpen de har behov for og at det finnes store mangler i tilbudet.

Selvfølgelig skal vi ha kritikk og korreks når vi ikke møter krav og forventninger eller ikke gir relevant behandling. Men problemet med denne typen retorikk er at det skapes en konfliktlinje mellom helsevesen og pasienter.

Dette er uheldig, og bidrar til å undergrave den tilliten vi som helsepersonell trenger for å gi god behandling.

Bent Høie har gjennom flere år innført mange gode tiltak, som for eksempel pakkeforløp, tiltak som skal føre til bedre tjenester. Men i sin iver og sikkert oppriktige ønske om å bedre tjenesten, har han også iverksatt en rekke tiltak som stjeler tid fra pasientarbeidet.

Det er en kraftig øking i krav om arbeid av mer administrativ karakter. I tillegg kommer et nokså ensidig fokus på aktivitet, «produksjon» og ventetider. Dette gjør det vanskelig å eksempelvis reise ut for å ha samtaler med barn og ungdom på andre arenaer, når rammen er poliklinisk behandling.

Kravet om raske og korte behandlingsforløp kan også gå på tvers av den enkelte pasients behov for tid til å bli kjent med og få tillit til sin behandler.

Det kan også se ut til at en del av Høies reformer er satt raskt i gang uten tilstrekkelig konsekvensanalyse eller forankring i forskning eller fagmiljø.

Gjennom et langt arbeidsliv er vår erfaring at ansatte i psykisk helsevern er dedikerte fagpersoner som jobber hardt hver dag for å hjelpe og behandle pasienter på best mulig måte.

Vi opplever også et stort engasjement for å utvikle faget og behandlingstilbudet til det bedre gjennom forskning og fagutvikling.

Det er sjelden vi får høre om de gode tilbudene og alle pasientforløpene som går bra. Den stille og tilfredse pasienten hører vi sjelden om, men vi ser dem i klinikken hver dag.

Vår erfaring er også at samarbeidet med pasienter og pårørende fungerer bedre enn det som beskrives. Som behandlere lærer vi mye av og inkluderer pasientenes og pårørendes kunnskap både i individuelle behandlingsløp og på systemnivå.

Vårt ønske er en helseminister som i større grad fremstiller tjenestene på en nyansert måte og som søker til oss for kunnskap og informasjon. Vi ønsker å være på samme lag.

Det forutsetter at vi inkluderes og lyttes til. For å kunne fortsette å gjøre en god jobb for og sammen med pasienter og pårørende, trenger vi en helseminister som heier på oss alle sammen!