Denne høsten har samene vært historisk populære i norsk sammenheng. I tillegg til at Synnøve Persen (født 1950) i dag får Kulturrådets ærespris, vant 20 år gamle Ella Marie Hætta Isaksen «Stjernekamp» på NRK. Der var det folkets stemmer som avgjorde. Samene opptrer i Tharaniga Rajahs fremtidsroman «Det er lenge til skumring», Linnea Axelsson fikk Sveriges største litteraturpris for sitt heltedikt «Aednan», og flere enn Ella Maries band Isák vil fylle scenen etter den internasjonale stjernen Mari Boine.
Samene er også godt synlige på NRK. Lisenskanalen lager underholdning i form av kjendiser som lærer joik på lørdagskvelden, og NRK skal til og med lage en stor dramaserie fra Sápmi. Det kan se ut som alt er idyll. Men bak den populærkulturelle fasaden skjuler det seg en gammel konflikt mellom storsamfunnet og staten på den ene siden og samene som landets største urfolksgruppe på den andre siden. Konflikten har preget flere generasjoner samer. Slik uttrykte en tydelig beveget Ella Marie det etter at hun vant «Stjernekamp»: «Jeg er så utrolig stolt av der jeg kommer fra. Og jeg vet at vi ikke er der vi skal være, med tanke på at det fortsatt er mange som skammer seg over å være samiske,» sa Hætta Isaksen til NRKs journalist.
Statens fornorskingspolitikk er etter hvert vel kjent og godt dokumentert. Det betyr ikke at sårene er slettet og at skadene er rettet. Vi ser stadig oftere samer som snakker med stolthet om sin samiske identitet, kultur og slektsbånd. Folk får vite om samiske familierøtter som har vært holdt skjult i generasjoner. Men statens regulering av samenes liv og kultur har ikke opphørt selv om statsminister Erna Solberg har uttalt at «fornorskingen ikke lenger er aktuell politikk». Realiteten er at statens krav til samesamfunnet «snur mitt liv og min tenkemåte opp ned – både for meg og hele min familie».
Slik uttrykker den unge reindriftseieren Jovsset Ánte Sara seg etter at staten ikke tar hensyn til at hans sak skal opp for overnasjonale instanser. Han saksøkte staten etter at han fikk pålegg om å slakte reinflokken ned til 75 dyr. Pålegget gjør at Sara ikke lenger kan leve av reindriften. Han vant i to rettsinstanser, men han tapte i Høyesterett. Derfor har staten pålagt ham å gjennomføre nedslaktingen før nyttår. De tar ikke hensyn til at han har bragt saken inn for FNs menneskerettighetskomite. Saras kamp mot staten har ikke fått de store oppslagene i media. Konflikten er et ekko fra den langt mer kjente Alta-konflikten. Samene tapte den kampen, men den ikkevoldelige protestaksjonen ved Stilla og sultestreikene foran Stortinget i oktober 1979 og i januar 1981 bidro til ny kunnskap om samene i majoritetsbefolkningen. Det er grunn til å merke seg at kunst var en sentral drivkraft i arbeidet med Alta-konflikten. Synnøve Persen er en av de åtte kunstnerne som etablerte kunstnergruppen Mázejoavku (på norsk: Masi-gruppen) i 1978, samme år som hun var ferdig på Statens Kunstakademi. Kunstnergruppen representerte en ny og moderne retning innen samisk kunst, og ble forløperen til Sámi dáiddaˇc ehpiid searvi, eller SDS/Samisk kunstnerforbund som ble stiftet året etter.
Kunsteksportorganisasjonen OCA, Office for Contemporary Art Norway, har jobbet med nordkalotten og urfolksspørsmål i flere år. De har synliggjort samisk kunst, men også hvordan lovverket og majoritetens rettsoppfatning påvirker samenes kultur og livsgrunnlag. OCA sørget også for at en stor gruppe samer, inkludert Synnøve Persen, deltok på Documenta 14 i fjor, kunstens kanskje viktigste, internasjonale arena. En av kunstnerne på Documenta var Máret Ánne Sara. Hun er søster til reineieren Jovsset Ánte Sara, og hennes kunstverk «Pile o´Sápmi» har fått stor oppmerksomhet. Det er et «forheng» av 400 reinsdyrskaller, og da saken skulle avgjøres i Høyesterett monterte hun kunstinstallasjonen foran Stortinget.
Synnøve Persen er blant annet kjent for å ha laget det opprinnelige utkastet til samenes flagg. Nå er det grafiske verket innkjøpt av Nasjonalmuseet, på lik linje med Saras «Pile o´Sápmi». Samisk kunst har vært underrepresentert i Nasjonalmuseets samling. Men, i motsetning til situasjonen for ti år siden, er det nå opplagt at samisk kunst skal være en del av presentasjonen når det nye Nasjonalmuseet åpner i 2020. Spørsmålet er om tildelingen av Kulturrådets ærespris bare er symbolpolitikk, eller om prisen til Synnøve Persen er uttrykk for en dypere erkjennelse av samenes rettigheter? På kunstfeltet kan vi konstatere at samene fortsatt ikke har sitt eget kunstmuseum. Det ble solid markert da Nordnorsk Kunstmuseum i Tromsø høsten 2017 inviterte RiddoDuottarMuseat til å okkupere museet med sin egen utstilling. Museumsperformancen «Sámi Dáiddamusea» fikk Kunstkritikerprisen.
Det finnes lys i tunnelen. I februar neste år vil Dronning Sonja Kunststall åpne dørene for utstillingen «Historier: Tre generasjoner samiske kunstnere». Synnøve Persen vil være blant kunstnerne, sammen med blant andre Aslaug Juliussen som er aktuell med utstilling i Nordnorsk Kunstmuseum og på Blaafarveværket neste sommer. At det er nettopp dronningen som gjør dette har en viss symbolsk verdi. Det daværende kronprinsparets reise til Finnmark i 1969 fikk stor betydning for samenes anseelse. Når dronning Sonja nå åpner dørene for samene gir hun vårt eget urfolk anerkjennelse og støtte i den kampen de fører for sine rettigheter og egen verdighet.