Debatt

Er du modig nok?

Vi må løfte blikket. Er det noen utilpass, ofte alene eller som ikke passer inn i flokken?

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Det er like brutalt og hjerteskjærende denne gang som forrige. Ung mann, omtalt som ensom ulv, velger å gå til angrep og drepe uskyldige ofre.

Vi er raskt ute med å lete etter syndebukker. Hvor var kommunen eller statens ekstremisteksperter? Er det lærerne eller foreldrene som har sviktet?

Det sosiale nettverket

For de fleste av oss er det helt utenkelig å skulle melde oss inn i en ekstremistgjeng, skaffe våpen og gå til angrep på tilfeldige mennesker. Men det er også de færreste av oss som har opplevd hvordan det er å være nettopp dem.

Det har ikke jeg heller. Men jeg noterer meg at mange av dem har manglet et sosialt nettverk, før sin ekstremistiske karriere. Med andre ord har det ekstreme miljøet vært en måte å få venner på og å treffe folk som bryr seg. Endelig noen som vil en bra.

Som flokkdyr må vi ha folk rundt oss. Jeg får vondt av å tenke på at unge mennesker i dette landet vokser opp uten å ha nære venner eller noen å snakke med.

De er ensomme og hører daglig den sosiale angsten si at de ikke er flinke nok, eller dyktige nok til å føre en helt vanlig samtale. Vi vet ikke hvor mange de er, eller akkurat hvem som er i faresonen. Men hver ekstra dag de går alene, er én mer enn nødvendig.

Les også: Siv Jensen hyller mannen som stoppet Philip Manshaus (21)

Vår intoleranse trenger hjelp

Og hva med oss da, vi som er en del av flokken? Vi er dessverre ikke så tolerante som vi liker å tro. Vi leker best med like barn, som man ofte sier – og det er helt menneskelig. Historiebøkene og lovverket ville nok sett vesentlig annerledes ut hvis vi var født tolerante – da ville det aldri vært noen problem hvordan vi så ut, hvilket kjønn vi likte eller hvilken gud vi trodde på.

Vi trenger rett og slett litt hjelp, for å være tolerante.

Her er det viktig å skille mellom to helt vesentlige poeng. Vi skal ikke bli mer tolerante for ekstremistiske utsagn og meninger. Absolutt ikke. Men vi skal bli mer tolerante for menneskene som står bak. Det høres kanskje motstridende ut, men det er det ikke.

Er disse folka født onde? Antageligvis ikke. Med unntak av psykopater, som visstnok har noen annerledesheter i hjernen, er vi alle født med det samme utgangspunktet for å bli empatiske mennesker.

Har de ekstreme våknet opp en dag og tenkt «i dag skal jeg finne en måte som skremmer og gjør andre folk ulykkelige»? Antageligvis ikke det heller. Likevel har jeg hørt mange som snakker om denne gruppen som en flokk mennesker som har tatt et aktivt valg.

Og når vi tror at de alle har tatt et aktivt valg om å bli ekstremist, da tror vi også at vi bare kan være litt bråkjekke med dem.

Hvis vi roper høyt nok, «Du tar feil!», samtidig som vi truer med en stein – da burde vel alt bli greit igjen.

Les også: 29 prosent av norske studenter er ensomme

Mangelfull sosial trening og nettverk

Det hjelper ikke å rope til dem. Vi kan heller ikke overlate til kommunen, skolen eller de enkelte foreldre å forhindre at unge voksne havner utenfor. Fra naturens side vil vi søke kontakt og bekreftelse fra jevnaldrende når vi går gjennom tenårene. Da er det ofte «for sent» for foreldre og lærere å hjelpe oss – antageligvis gjør de vondt verre hvis de blander seg for mye.

Uten bekreftelsen i tenårene risikerer vi å bli utestengt fra flokken, kanskje i flere år – da lever vi lenge uten tilstrekkelig med sosial trening og muligheten til å få et godt sosialt nettverk. Og hvordan kan vi da forvente oss at disse menneskene skal klare å tilpasse seg samfunnet? Hvis de ikke engang har øvd på en helt normal samtale.

Se, spør og lytt

Vi har alle et ansvar – uansett alder. Vi bør alle lete etter vår ekstremistiske venn. Iallfall en potensiell ekstremistisk venn.

I teorien er det ikke mye som skal til. Vi må løfte blikket. Er det noen som er utilpass, ofte alene eller som av andre årsaker ikke passer helt inn i flokken?

Neste steg: en helt normal samtale. En likeverdig prat preget av nysgjerrighet og åpenhet.

Kanskje avfeier du min oppfordring som tøv og sier at det er nytteløst. Eller at dette ikke angår deg. Mitt svar til deg er at du ikke er modig nok. Antageligvis vil du snakke nedlatende eller benytte deg av hersketeknikker. Men skulle du være tøff nok til å motbevise meg, da går du inn i en normal samtale med en potensiell ekstremist. Hvem vet, kanskje du avverger nye tragedier?

Muligens ville han aldri blitt en ekstremist – det vil du nok aldri få vite. Men i det minste har du fått deg en ny, og kanskje litt annerledes venn.

Mer fra: Debatt