Debatt

Er du lei av #MeToo? Me too

Som de fleste andre jenter syntes jeg MeToo var en flott kampanje. Brått ble det trygt og lov å dele vonde historier, og å sette søkelys på problem mange kvinner hadde lidd med i det stille i altfor mange år. Så tok det av ...

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Først med navngitte skuespillere i USA, så med navngitte menn i Sverige. Deretter var det en rekke norske politikeres tur. Giskes mangeårige karriere som skjørtejeger, som neppe kan sies å ha foregått i det skjulte, Tinnings fascinasjon for altfor unge jenter, Leirsteins mobiluvaner ovenfor enda yngre gutter. Politiske ledere som på rekke og rad står fram på nyhetene. «Husker ikke», «visste ikke», «skjønte ikke». Det skal tydeligvis ikke mye verken syn, kunnskap eller hukommelse til for å lede dette landet ?

For de av oss som er vokst opp med Clintons sigarer, Jeltsins rumpeklasking og diverse egenopplevde historier, er #Metoo likevel lite egnet til å sjokkere. Vi vet det jo. Noen menn er «sånn.» Alt for fulle av seg selv og altfor pågående. Stadig på jakt, gjerne etter noe på alder med døtrene sine. Det er ikke mennene som har endret seg. Det er spillereglene som er endret.

Og det er bra.

For selv om det føles overveldende å støte på nye #Metoo saker hver gang man åpner avisa eller skjermen,  så er kampanjen viktig. Ikke så mye for det som allerede har skjedd, men desto mer for det som kommer. DE som kommer. Unge kvinner som vil vite at det er aksept for å si ifra, at det mødrene deres tidde i seg for å ikke virke «pripne»  eller «ødelegge stemningen», ikke er noe de  trenger å finne seg i. Arbeidsgiverne deres vil vite at de faktisk MÅ reagere, de kan ikke lenger trekke på skulderen og si - Hehe, det er bare «sånn» han er.

Og kanskje viktigst: mennene som «bare er sånn» vil forhåpentligvis tenke seg om to ganger før de bruker posisjonen sin til å få den unge skuespilleren, AUF-medlemmet eller resepsjonisten til sengs. Ikke gjør det noe om #Metoo fører til litt mindre gratis alkoholservering i offentlige settinger heller, det er bra både for moralen, kommunekassa og møtet de skal avholde dagen etterpå. Så får vi heller leve med at vi føler oss overveldet av alle disse sakene. Og at vi må rettlede mennene som hevder at de ikke skjønner forskjell på flørt, trakassering og overgrep.

«Skal det ikke være lov å flørte heller, nå da?» Joda, selvfølgelig skal det det. Men er du en mann som ikke skjønner forskjellen, så kan det sikkert være lurt å endre adferd uansett ...

Vi jenter må også bruke hodet, det er forskjell på han som står altfor tett inntil deg i køen på byen og sjefen som prøver å kline seg inntil deg bakfra på kopirommet.  Han første kan du dytte vekk og avvise uten risiko for noe annet enn at noen mister et ølglass, dytter du vekk sjefen kan det være karrieren din som går i knas. Når jeg som sekstenåring ble presset inn i et hjørne og befølt av den langt eldre kokken på jobben, visste jeg at det var jeg som kom til å få sparken dersom jeg laget oppstyr. Oppvaskhjelper var det flust av, gode kokker var mangelvare ... Eller når den legen på den årlige bedriftsjekken, fant ut at det var den 16 år gamle jenta som trengte å få brystene grundig sjekket for mistenkelige klumper og brystkreft, men ikke sjekket noen av de femti år gamle kollegaene mine som faktisk var i høyrisikoalderen ...

Når man møtte klåfingra menn på byen, var det som regel enklere. Et høyt nei, eller i verste fall en ørefik eller et solid balletak var som regel det som skulle til for at de som «bare var nødt til å kjenne etter om de var ekte» fikk noe annet å tenke på. Å bli klådd på av folk man ikke ønsker nærkontakt med er riktignok ubehagelig, men det er først når det er skjev maktbalanse med i bildet, eller når det er snakk om alvorlig trakassering og overgrep, at det hører hjemme under MeToo.  Å blande inn klassekameraten som prøvde å stjele seg et kyss på det lokale utestedet, er en avsporing. Det er dessverre uansett mer enn nok alvorlige saker å ta tak i ...

Altfor mange, faktisk.

Men ja, jeg begynner å bli lei. Og jeg skjønner deg, dersom du også gjør det. Men det får ikke hjelpe. Det er ikke media som skaper MeToo-sakene. Det er (i de fleste tilfellene) mennene.  Menn som ikke skjønner at de ikke kan blande posisjon og sjekking, menn som ikke tar et nei for et nei. Menn som tror legefrakken eller advokatkappa gjør dem uimotståelige, menn som den amerikanske presidenten, som tror penger og makt gir dem rett til «Grab them by their Pussy.»

Først når det er slutt på slikt, når det ikke lenger er noen unge kvinner som gruer seg til å gå på jobben på grunn av en klåfingra sjef, når det ikke lenger er noen seksti år gamle professorer som tror at det er sjarmen som gjør at studinene lar dem få det de lyster på, når politikerne våre ikke lenge skaffer seg sex på grunn av makt ?

 - først DA kan vil tillate oss å være lei av #Metoo.

***

Tegningen er laget av Kari-Mette Astrup.

Mer fra: Debatt