Man kan si mye om abort. Man kan si at det er lett og man kan si at det er vanskelig. Man kan si at det er så enkelt som en form for prevensjon, man kan si at det er å ta liv. Om det kan vi strides.
Det vi vet, og som vi ikke trenger å strides om, er at kvinner til alle tider har valgt å ta abort. Rike kjøpte illegale aborter, de mindre rike satte seg i stor gjeld eller ble gjenstand for livstruende farlige metoder. Kvinner tok ikke bare abort, kvinner tok livet av seg i fortvilelse og skam over uønskede svangerskap. Dette skjer den dag i dag i land hvor kvinner ikke har rett til selvbestemt abort. I en periode forsøkte man med nemder og komiteer som skulle vurdere hvem som var verdige eller uverdige nok til å få innvilget abort. Da jeg fortalte min tenåringsdatter og hennes jevngamle venninner om disse nemdene, lo de i vantro. De ristet på hodet når de forestilte seg hvordan en gruppe menn mente at de kunne ta en mer kompetent avgjørelse enn kvinnen selv i et så avgjørende spørsmål.
Jeg er kristen. Jeg tror på Gud og Bibelen og jeg er om nødvendig klar til å stå på barrikadene og kjempe for fortsatt rett til selvbestemt abort i Norge. Jeg vet jeg har majoriteten i befolkningen med meg. Fordi valgt abort, om det er lett eller vanskelig, skal utføres i trygge rammer uansett hvilken økonomisk status du har. Jeg erkjenner at ingen er mer kompetent til å ta valget enn kvinnen selv. Ingen lege, ingen prest, ingen professor i etikk og moral. Ingen bærer ansvaret bedre enn kvinnen selv.
Å gi leger rett, eller kall det mulighet, til å reservere seg mot å henvise kvinner som ønsker det til abort, er for det første å åpne for at enkelte hever seg selv over vårt felles demokratisk vedtatte lovverk. Det kalles i andre sammenhenger borgervern og er en uting. I kjølvannet vil det ligge en rekke spørsmål om hvilke lover som kan overprøves av religiøse og/eller ideologiske overbevisninger og samvittighet. For det andre innskrenker det betydningen av retten til selvbestemt abort fordi disse legene ikke innrømmer at det er kvinnenes samvittighet som legges til grunn og ikke deres egen. Dette kaller vi i andre sammenhenger moralisme og moralisering. Disse legene, som livnærer seg som fatleger av egen fri vilje, krever retten til å la sin egen samvittighet overprøve og veie tyngre enn kvinnens samvittighet. Det er en grov rammeinkompetanse og uprofesjonalitet som bør frata legen rett til å praktisere som fastlege. Debatten har også en tredje skygge. Om vi åpner for at fastleger bruker sin samvittighet og overbevisning i yrkespraksisen, vil det ikke også gjelde andre spørsmål som for eksempel seksuell atferd, seksuell legning, samlivsform? Denne debatten gjør meg usikker på om jeg åpent kan diskutere med min lege enkle ting som urinveisinfeksjoner og kjønnssykdommer uten fare for et moraliserende svar. Jeg er redd legestanden graver sin egen tillitsgrav ved å godta at noen leger får lov til å moralisere på jobb.
Enkelte leger har allerede bevilget seg reservasjonsrett mot både abort og spiral, stikk i strid med et klart lovverk. Til dette svarer ministeren at den nye loven vil gjøre situasjonen enklere og mer forutsigbar. Eh, enklere for hvem, minister? Det er nærliggende å mene at det nye lovverket først og fremst vil tjene de som allerede har brutt loven og nå unngår straff.
Erna Solberg har høstet lovord og ros for å være en kompetent og dyktig forhandler og statsleder, en god parti- og regjeringsleder. Hun er ikke det. En regjeringsforhandling som til de grader bringer inkongruens inn i både partiet Høyre hvor stortingsgruppen ikke innvilges retten til å stemme i følge egen samvittighet og overbevisning i et spørsmål som gjelder en yrkesgruppes rett til å praktisere (mot norsk lov) egen samvittighet og overbevisning, og som skaper et lovverk som ikke gjelder alle hele tiden, og som bygger på en veldig liten gruppes særinteresser, er ikke annet enn inkongruent inntil det parodiske.
Nei, Erna Solberg. Dette er ikke kompetent ledelse. Inkongruensen vil ta fra både deg, regjeringen og Høyre både troverdighet og tillit. Kanskje de viktigste egenskapene en leder har. Du trosser med denne loven verdier som er så grunnleggende i vårt folk: likhet for loven og frihet til å ta egne valg, også de vanskelige. Du fratar meg ikke, men skaper en åpen usikkerhet rundt min rett til å la min egen samvittighet ligge til grunn for mine viktigste valg. For at noen fastleger skal beholde jobben. Mellom to kvinner, Erna; er det virkelig verdt det?