Er det trygt nok for meg også, Norge?

Tenk å oppleve flere år med trakassering og rasisme. Uten at samfunnet gjør noe med det.

Den siste tida har strukturell rasisme, mangfold og diskriminering tatt en sentral plass i den offentlige debatten. Det har også blitt diskutert om systematisk rasisme foregår her i Norge.

For litt siden ble vi kjent med familien Bulhan. De er norsk-somaliske, og ble angrepet i sitt eget hjem. Nå skal de flytte fra hjembyen Elverum, fordi de har hatt vanskeligheter med rasisme og trakassering i mange år, selv om de har meldt inn mange bekymringsmeldinger til politiet.

Det vi har fått vite i etterkant er at politiet har satt inn store ressurser til slike hendelser i framtida.

Nettopp for å unngå at det skjærer seg slik det gjorde for familien Bulhan.

Les også: «Meiner han at rasismen bør få friare spelerom?»

Det får meg til å tenke. Ikke om rasisme finnes i vårt samfunn eller ikke, men om situasjonen kunne ha vært annerledes for dem, dersom politiet hadde håndtert det på en annen måte.

Og er det dekningen av saken i sosiale medier som var avgjørende for hvordan samfunnet og politiet reagerte i ettertid?

Det er ikke sikkert å si.

Rasisme, diskriminering, ekskludering og hat er noe vi som et samfunn burde stå sammen mot. Vi som et samfunn må sammen skape arenaer for kunnskapsdeling, læring, selvrefleksjon og dialog.

Tidlig innsats kan være en viktig faktor for å kunne skape et samfunn hvor vi både forstår hverandre og respekterer hverandre tiltros for våre ulikheter.

Jeg tror at hat og redsel kommer av at man ikke vet nok selv, at man rett og slett lar fordommer og stereotypier dominere hvordan man møter virkeligheten, fremfor å lære seg å bli kjent med samfunnet.

Men her kan vi ikke gi alt ansvar til storsamfunnet.

Hver enkelt av oss må også være selvkritiske, lærende og utfordre oss til å møte de vi er usikre på. Samfunnet må på den andre siden synliggjøre ulikheter i større grad enn nå.

Les også: Ford etter intern kritikk: Støtter Black Lives Matter - vil fortsette å produsere politibiler

Det hjelper ikke veldig å si at man jobber for mangfold uten å synliggjøre det også.

Midt opp i alt dette er vi endelig kommet til en tid hvor vi tar sommerferie. En tid for å ta avbrekk fra jobb og nyte livet og slappe av. De fleste pleier å reise utenlands for å oppleve nye opplevelser og nye kulturer. Jeg, i likhet med mange andre, reiste også stort sett bort.

Grunnet korona er det mange land som fortsatt er «stengt» å reise til. Det gjør at våre muligheter begrenses. I en tid hvor vi vanligvis ville ha reist bort, er det mange som nå velger å reise innlands og oppleve alt det vakre Norge har å by på i år.

En del store aviser har i den siste perioden også delt en rekke tips og triks for hvordan en kan ha en fin Norgesferie. Dette er noe jeg alltid har sagt at jeg ønsker å gjøre når mulighetene byr seg, og sommer 2020 virker som et utmerket år å gjøre det.

Med alt som kommer fram i media og alt det som skjer i verden, men også i Norge, må jeg tenke meg om.

I den siste perioden har jeg lest om en rekke hendelser om folk som opplever ubehageligheter og hat. Buss-hendelsen, hvor en modig sjåfør tok motet til å stå opp mot diskriminering og snakket tilbake til vedkommende som trakasserte en ung jente på bussen.

Les også: «Rasismedebatten er ikke vanskelig – den er bare veldig enkel å kapre»

Eller artist Maria Mena, som har fått rasistiske kommentarer under sitt innlegg på Instagram.

Og det som toppet kransekaken for min del var Elverum-saken. Tenk å oppleve flere år med trakassering og rasisme. Uten at samfunnet gjør noe med det.

I et fredelig land som Norge.

Hvordan skal jeg tørre å reise utenfor Oslo, hvor man også stadig leser om mange som opplever rasisme i Oslos gater. Det som også kommer fram er at folk ikke reagerer på trakassering og hendelser dersom det oppstår rundt dem. Oslo for meg er et trygt sted som jeg opplever ganske mangfoldig. Både med tanke på etnisitet, religion, seksualitet og funksjonsnivå.

Jeg har et inntrykk av at alle vil kunne finne sin plass, uavhengig av hvem de er og hva slags forutsetninger de bærer med seg.

Men når jeg leser at slikt også skjer i storbyen, stusser jeg over om jeg tør å reise utenfor Oslo.

Jeg føler meg rett og slett fanget her, fanget av tanken på å ikke bli møtt med vennlighet. Fanget av å bli dømt. Fanget av å bli angrepet og trakassert. Fanget av hat.

Så jeg spør deg igjen kjære Norge, er det trygt nok for meg å oppleve deg?

PS! Du leser nå en åpen artikkel. For å få tilgang til alt innhold fra Dagsavisen, se våre abonnementstilbud her.