President Trumps avgjørelse om å trekke USA ut av WHO har få lyspunkter. Avgjørelsen trekker oppmerksomhet bort fra kampen mot covid-19-viruset, gjør den globale helsesikkerheten til et spørsmål om splittende politikk, og har det uheldige utfallet å gi mer innflytelse til andre land i WHO.
Desto mer ironisk at Trumps avgjørelse var i protest mot Kinas innflytelse.
Les også: Røde Kors frykter at koronapandemien skal gi ny migrasjonskrise
Beslutningen amerikanerne har tatt krever at resten av oss tenker stort. Det er bra at WHO har annonsert en gjennomgang av krisen, ledet av tidligere statsminister i New Zealand Helen Clark og den tidligere presidenten i Liberia Ellen Johnson Sirleaf. I 1944 tenkte Bretton Woods-konferansen nytt om det økonomiske systemet etter andre verdenskrig. Krigen var ikke over, men etterkrigsplanleggingen hadde allerede begynt.
Vi trenger lignende ambisjoner i dag.
Å forsvare WHO er nødvendig, men ikke tilstrekkelig for å møte svakhetene som covid-19-krisen har avslørt. Disse svakhetene handler i bunn og grunn om samspillet mellom, for det første, underfinansierte nasjonale og lokale helsesystem som er slående ulike.
For det andre, internasjonal koordinering som er altfor svak i en verden med økende stormaktsrivalisering.
I 2019 betalte 64 land mer i gjeld (multilateralt, bilateralt og privat) enn de brukte på helse. Det er sånn man ender opp med én lege per 5000 mennesker i Afrika, sammenlignet med én per 300 i Amerika. Bare en tredjedel av verdens land møter de grunnleggende kravene til et funksjonelt helsesystem.
I mellomtiden har covid-19 vist farene med svake ledd i den globale helsekjeden. Helse blir en lakmustest for om ideen om et globalt samfunn eksisterer i virkeligheten eller kun i retorikken.
I årene etter 2000 var global helsepolitikk et område for innovasjon.
Les også: Norad frykter bistandskutt som følge av pandemien
Initiativ som GAVI, (den globale alliansen for vaksiner og immunisering) og det Globale fondet for bekjempelse av aids, tuberkulose og malaria, representerte en ny generasjon av offentlig-private partnerskap.
Regjeringene vi var en del av ga disse nye institusjonene ambisiøse mandater og frihet til å komme videre i raskt tempo, og kuttet byråkratiske prosedyrer. Resultatet har vært økt global oppmerksomhet, mobilisering av oppmerksomhet utenfor helsesektoren, mer penger tilgjengelig for konkret innsats og flere titalls millioner liv spart.
Startpunktet i dag er det uoppfylte løftet fra de internasjonale helsereguleringene vedtatt i 2005. 196 stater påtok seg da forpliktelser til å møte utbrudd av sykdom over landegrensene.
Disse reguleringene er bindende forpliktelser i internasjonal lov.
Deres uttalte formål er å «forhindre, beskytte mot, kontrollere og gi et folkehelsesvar på den internasjonale spredningen av sykdommer på måter som er i samsvar med og begrenset til folkehelserisiko». Likevel viser håndteringen av covid-19 at disse løftene ikke er oppfylt.
Forsinkelsene i kommunikasjonsflyten mellom kinesiske helsepersonell og WHO var alvorlige.
En studie fra mars antyder at dersom kinesiske myndigheter hadde handlet bare tre uker tidligere, kunne antallet globale covid-tilfeller ha blitt redusert med 95 prosent.
I tillegg er WHO varsomme med å kritisere medlemsland (ikke bare Kina). Som andre FN-organisasjoner er WHO avhengig av medlemmene for politisk og økonomisk støtte. Dessuten, når WHO kommer til sine konklusjoner, mangler de ofte makten til å håndheve dem.
Erfaringene vi har fra arbeid med den utenriks- og sikkerhetspolitiske siden av internasjonal politikk kan åpne for løsninger som kan komme godt med på helseområdet. Det internasjonale pengefondet, IMF, og verdensbanken overvåker medlemslandenes økonomiske resultater.
Det gjør det mulig å gi tidlig advarsel hvis det oppstår farlige makroøkonomiske ubalanser.
Les også: Synkende tillit til myndighetenes koronatiltak i flere land
Slik overvåking har relevans på helsefeltet, fordi svikt i den offentlige helsen i det ene hjørnet av verden kan bli en trussel mot det globale systemet på samme måte, eller til og med langt mer alvorlig, som makroøkonomiske problemer.
En ekstra lærdom av krisen er at det må være mer direkte og kraftigere måter for ikke-statlige aktører å få informasjon direkte, om nødvendig anonymt, til de høyeste nivåene av politikken, og å sikre at den blir tatt på alvor.
Når det kommer til inspeksjonen av hvordan landenes helsevesener fungerer mangler WHO adgang og autoritet for uavhengige besøk. Likevel vet vi fra andre felt at slik adgang, også uten varsel, er nøkkelen for at globale avtaler skal fungere.
For eksempel i våpenkontrollavtaler og i reglene for inspeksjon for organisasjoner som IAEA (forpliktelser til fredelig bruk av kjernekraftteknologi) eller OPCW (kontroll av kjemiske våpen), inspiserer og bekrefter sertifiserte eksperter overholdelsen av traktatforpliktelser fra medlemsstater.
Et sterkere WHO-sekretariat vil sannsynligvis også være mer villig til å slå på den globale alarmen.
Les også: Slik utvikler koronapandemien seg nå
EU-kommisjonen og den europeiske sentralbanken er eksempler på uavhengige aktører som kan si tydelig fra. Nylige eksempler fra konkurransepolitikk til makroøkonomisk politikk viser at de ikke er unntatt kritikk eller eller pålegg fra regjeringer eller av nasjonale domstoler. Men de viser også styrken som kommer fra uavhengige mandater.
For øyeblikket har WHO en vedtatt prosedyre for å erklære en folkehelse-krise av internasjonal bekymring (PHEIC). Forsinkelsen med å erklære covid-19 som en PHEIC har blitt kritisert av flere. Likevel vet vi fra FNs overvåkingssystem for matsikkerhet, opp til og med hungersnød, at en gradert grad av bekymring kan være mulig, og nyttig.
De største lærdommene som covid-19-krisen har gitt oss er likevel politiske, og ikke tekniske.
Fornektelse trives i mørket. Men åpenheten utfordrer suvereniteten. Om de ledende statene er villige til å løse denne gåten, kan reformer i global helsesikkerhet sette en mal for andre felt, som klima og utdanning, der global handling henger langt etter behov.
Avgjørelsen fra den neste amerikanske administrasjonen om å fullføre tilbaketrekningen fra WHO, startet av president Trump, vil ha store konsekvenser. Enda større konsekvenser ville en beslutning om å reformere systemet for å imøtekomme behovene i den moderne verden være. Det er ingen tid å miste.
Kronikken ble først publisert i Newsweek, og er oversatt fra engelsk.