Innenriks

Er det ikke på tide med kunnskap om atferdsvitenskap før man kritiserer den?

Jostein Alberti-Espenes forsøker å kritisere utviklerne av DUÅ og PALS tilsvar til Gjesvik og Brænnes kritikk av nevnte program. Dessverre er kritikken en sammenblanding av vitenskapsskepsis, stråmenn og en påfallende lav innsikt i programmene og hva slags kunnskap programmene bygger på.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Nok en gang kritiseres en hel vitenskapelig retning av personer som ikke har tilegnet seg kunnskap om faget, og urimelig påstander som ikke er i nærheten av å være riktige fremsettes som fakta. Slik kunnskapsløs kritikk har foregått i nærmere 100 år, og det er på tide at man snart kommer et steg lenger. I tillegg blir de som står for en tilnærming basert på vitenskap mistenkeliggjort for å ha dårlige motiver og holdninger. Derfor er det nødvendig for meg å påpeke at jeg ikke har noe som helst forbindelse til menneskene bak PALS og DUÅ. Derimot er jeg opptatt av at skolen skal være drevet av den beste kunnskap som er å oppdrive. Noe av denne kunnskapen ligger bak programmer som blant annet PALS og DUÅ. 

 
Det første Alberti-Espenes drar frem er at PALS og DUÅ dekker det man skulle tro allerede er dekket gjennom lærernes og skoleledelsens kompetanse. Hvis man ser på hva slags utdannelse lærere har, er det forsvinnende lite om klasseledelse, relasjonsbygging, psykisk helse osv. De lærere som er gode på disse tingene har blitt det gjennom å praktisere, med et fokus på hva slags effekt egen praksis har på elever. De har med et ydmykt blikk tatt til seg kunnskapen fra andre som også er gode på dette, og tatt elevenes tilbakemelding på alvor. Om læreren er god på dette er med andre ord avhengig av lærerens personlighet og andre tilfeldigheter. For å sikre at ikke bare noen, men at alle lærere er gode på de ferdighetene som trengs for å skape et godt klassemiljø, er det nødvendig med systematisk opplæring av hele skole-Norge. Våre barns fremtid kan ikke avhenge av tilfeldigheter. DUÅ og PALS tilbyr en slik systematisk opplæring.

Spørsmålet om skoler med eller uten DUÅ og PALS har større forekomst av uhelse og dårlig skolemiljø kan ikke besvares, da det ikke er det rette spørsmålet. Mange skoler driver godt, med gode lærere som skaper et godt læringsmiljø. Spørsmålet er om de skolene som ikke makter denne oppgaven har nytte av PALS og DUÅ, og lignende programmer. Svaret er åpenbart ja.
Deretter skriver Alberti-Espenes at programmene er basert på atferdsteoretiske perspektiver. Dette blir noe unøyaktig. Programmene er basert på atferdsvitenskapelig kunnskap, og i det atferdsvitenskapelige snakker man om det observerbare. Her er det nødvendig med en oppklaring. Man bør nok ha lest en del vitenskapsfilosofi og vitenskapsteori før man forstår hva dette begrepet betyr. Det er det tydelig at Alberti-Espenes ikke har gjort. Innen atferdsvitenskapen innbefatter det observerbare også det kun personen selv kan observere. Altså private tanker, følelser og andre opplevelser i kroppen. Sagt på en annen måte, hvis ikke elevene har det bra hjelper det ikke at de ellers oppfører seg bra. Dermed faller påstanden om at programmene bare er opptatt av det Alberti-Espenes kaller observerbar oppførsel på sin egen urimelighet.
Alberti-Espenes fortsetter så med et litt pussig spørsmål om atferdsrettede metoder er egnet til å fremme "barns utvikling, danning og læring i ulike sosiale, språklige og kulturelle kontekster", Svaret er ja, men man må selvsagt ha kompetanse som er nødvendig for å bruke metodene. Man må altså bruke programmene riktig. Det finnes vel ikke noen metode som man ikke trenger å bruke riktig? Kan det i det hele tatt sies å være en metode om det ikke finnes retningslinjer for hvordan det utføres? Skal man lære noen å lese må man bruke en eller annen metode. Hvis man bruker metoden feil vil jo ikke eleven lære å lese, om den da ikke får opplæring av foreldre eller andre utenom skolen. Da er det ikke leseopplæringen på skolen som gjør at eleven lærer å lese.
Påstandene om at forfatterne av imøtegåelsen bare er ute etter å tjene mer penger og derfor har skrevet imøtegåelsen ser vel de fleste at bare er infame spekulasjoner.
Alberti-Espenes virker å mene at et samlet fagmiljø skal være enig i alt som skjer i skolen. Det er en absurd påstand. Kritikk og uenighet er sunt, og bør ønskes velkommen. Det er en fordel om denne kritikken er velbegrunnet og basert på fakta, og ikke egne fordommer og mangel på kunnskap.
Det som ofte kommer frem i slike unyanserte kritikker av atferdsvitenskapelige tilnærminger er at kritikerne tror at barn skal dresseres. Det er ikke noe i disse tilnærmingene som taler for en slik dressur, så dette kommer antagelig fra kritikernes eget hode. Jeg stiller ofte spørsmål om hvorfor det er slik. Er det fordi man får et bevis på at egen tidligere praksis ikke var god nok? Jeg ville i så fall anbefale å ta en annen vinkling, og det er at så lenge man jobber med mennesker, må målet alltid være å bli bedre. Elevene fortjener lærere som strekker seg lenger, og som gjør det som er nødvendig for at elevene har det bra, at de utvikler seg så optimalt som mulig, og at læringsmiljøet er så godt at de lærer å lære. Det er for elevenes skyld programmer som DUÅ og PALS er laget, og det er for elevens skyld de fleste lærere har blitt lærere.
 

Mer fra: Innenriks