"Ennå skinner månen"- 1.Mai på Vaterlands Bru

De siste fire år, på Arbeidernes dag. Har jeg musikalsk, tilbragt med "Kari Halvorsen" og Kim Larsen. Der vi vandrer, til toner av "Bjølsen Valsemølle" over Vaterlands Bru på en vårgrønn 1. Mai.

Hu, og han er eldre enn meg, han syngende på "En kold tid". Hun "passert livets sommer", der jeg går etter, og selv ser at mine blader også begynner svakt og gulne.

Den "kalde trekken," kulden fra "en kold tid", ser vi at mennesker har vendt seg til, og Deres prangende biler opptar nå de kalde plasser på Parkeringshuset.

Ingen sender vel Postgiro lenger heller?

Nå er det kun en stor A over stjernehimmelen på Postgirobygget. Ingen ser heller opp mot himmelen lenger, da Retina skjermene lyser sterkere og viser kun stjerner som falmer.

De som gikk først i 1.Mai toget har selv blitt kapitalister. Proletaren har abdisert og industriarbeideren er nå i Asia. Alt er snart eksportert. Vi har ikke noe å protestere for lenger, som ikke gjør, at vi kun blir oppfattet som en nasjon bortskjemte unger, med Årskort på "Tusenfryd."

"Snekka fra fjorden" høres ikke mer, eller sees knapt. For det skinner skarpt fra hvit glassfiber i 40 fot og blender alle midt i mot.

"Øystein kommer heller ikke hjem fra sjøen". Da køen var lang hos NAV i dag. Slik har dagene blitt for en gammel navigatør. "Alle går rundt og fryser" og prøver nytteløst å varme seg fra en kjølig 55" flatskjerm.

"Tia er det ingen som kan snu", men det er ingen skam og snu og ta med seg mer fra fortiden, inn i fremtiden. Der disse verdiene kun gjør hverdagen rikere, og oss til hele mennesker. Med røtter bakover og håpfulle grener som strekker seg oppover, men som ikke glemmer å gi skygge og ly til de som befinner seg lenger nede på stammen.

"Noen skjelver for morradan," som aspeløv dirrer de, og derfor er stammen og fellesskap en av den største verdi som tydelig har gått tapt, bak rattstammen på en nypolert Audi A6.

Ja, kjære Kari Halvorsen; "det er en kold tid," Europa og verden kommer nå til oss. Her lar vi kun hekkene vokse høyere og høyere. Hekker som vi, i vår tids form for solidaritet, stusser og trimmer på 1.Mai. Vi som ikke vil være en del av det Europeiske fellesskapet, trenger kraftige hekker. Nå sitter selve realiteten der med pappkrus, og det irriterer oss som fuglemøkk på en nyvasket bil.

De kommer hit, for de hører ståket og ser de forførende lysene fra "Sirkus Norge". Det blinker og lyser skarpt, og oppfatter dette kun som det forjettede land, langt, langt nord.
De sitter sammen med bilder av den lidende Kristus og Den Hellige mor Maria. Uten selv å vite at dette er personer, som ikke lenger betyr så mye mer for nordmenn.
At de, -nå selv får en dårligere mottagelse, enn de to, som de i håp, har satt foran seg på fortauskanten. -Da mor og ufødt sønn, som selv søkte husly en gang, måtte takke seg til med en stall, og senere, år i landflyktiget i Egypt.

"Alle har en gate som kan kalles si," men ikke alle kan lenger si: hvem som bor i den gata? Vi liker det sånn nå. To har blitt nesten en for mye og vi har så mange "venner" i "innboksen" som vi må ta igjen.

Nei, ...nå skal jeg ut i kveld og se om "månen fortsatt smiler mellom blokkene på Enerhaugen?" Jeg håper på det og vil smile tappert tilbake fra en jord i nød.
Det ene sikre er; at "Elva renner fortsatt grå under Vaterlands bru." Da vi alle har vært til seters og spist oss fete, eller i det minste har en hytte der.

Så vi tre, møtes nok igjen neste år på Vaterlands Bru. Da skal vi høre "Jokke" i det fjerne, igjen synge om "dager uten sorg." og fra gravens kant høre hans glade skål.

Vi håper det snart snur, vi to, og sikkert Kim, at igjen det kommer "gaver til deg og unga." -Nettopp "da dagene skinte som best."

Det beste tror vi på, og at det beste nettopp er i oss. At vi kan skinne. Det er bare å få det frem, ...igjen.
Hva sier du?;

Skal vi gjøre slik,
at alle blir "bedt på fest?", en fest som er for "hele gården." Ja, også for de som er utenfor gårdsplassen skal bli bedt inn. Der de selv inviterer, de som er bortenfor og utenfor, de som selv er utstøtt.
Invitasjonen går så videre til alle mottak for flyktninger. Til hjem for syke, der de eldres trilles hjem og syke fra sin seng.
Barneavdelinger følger barna hjem med latter, muntre barnestemmer som gir fremtidshåp. Der enslige mødre, kun er mødre. Der innvandrer blir til en vandrer og der vi til slutt skjønner, at vi alle; vandrer sammen.

Der ensomheten er brutt, isolasjonen opphevet og avhengigheten er avvendt. Der den beste medisin er deg og meg, og hverandre. Der felleskapet ikke kan sendes på Børs, men verdier skapes av samhold, solidaritet og felles respekt for hverandre.

Der "De og Dem; har blitt til Oss"

Da er det lov, stoppe opp å si; "vi tok feil en gang, men ennå ikke for sent å snu."

Da, og først da, hører vi igjen i det fjerne "snekka fra fjorden," og med det, kommer roen og smilet atter frem. -Det er godt å leve med lyden fra ei snekke, på en fjord som er din og min.

Kom hit venn, så skal du få en klem, av Kari Halvorsen, og meg.

-God 1.Mai, og ønske om; Arbeid for alle!

(Inspirert av "Vaterlands Bru" -Bjølsen Valsemølle og "En kold tid" -Kim Larsen)