Debatt

Enn så lenge kniper jeg igjen

At kvinner velger å ikke få barn, eller vente med det, skjønner jeg godt. Det hadde jeg også gjort.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Det er så mye som skurrer i politikken om dagen, både i det nye regjeringsvalget, men kanskje aller mest når det kommer til likestillings- og kvinnesynet både statsminister og sentrale ministeriet daglig utviser. Å komme til å glippe ut at «Kan en kvinne føde ett barn så kan hun føde to» (nyvalgte barne- og familieminister Kjell Ingolf Ropstad) er støy i seg selv, men at vår egen statsminister får seg til å kreve av kvinnene i samfunnet at det nærmest forventes av dem å føde minst to barn er urovekkende og provoserende. Men det er tydeligvis en slik politikk dere ser det nødvendig å føre for å sanke stemmer og velgere, en politikk som ikke løfter frem og gir valgmuligheter, snarere en politikk som dytter ned og skrenker inn.

Den optimale samfunnsborger

Ettersom dere har mer enn nok med å skjerme ministere for støy og delegere bort anvar og viktige samfunnsoppgaver skal jeg forsøke å legge frem saken så klart og tydelig som mulig for dere. Det bør jeg jo tross alt klare, jeg som har født to barn, på gamlemåten, og som ung studine. For er ikke det kriteriene for å anses som den gode samfunnsborger ifølge dere?

Barselopprøret: Alle spurte meg hvorfor jeg ikke fikk sove

Alle gode ting er tre, ikke to

Her kommer den første dårlige nyheten. For det første er ikke mennesker, samfunn eller livet så svart på hvitt som dere skal ha det til. Merkelig at det ikke har sunket inn hos dere ennå. Kvinner kan dessverre, og heldigvis, ikke knipse seg til å bli gravide, gå smerte- og risikofrie gjennom et svangerkap før de føder helt uten komplikasjoner for så å ha en helt normal barseltid; kort, vel å merke, far skal også få tid med barnet og mor må ikke bli hjemme for lenge så hun ikke «klarer» å komme seg tilbake i arbeidslivet, før de knipser igjen og gjør det hele på nytt. Helt knirkefritt og helst uten å ta opp for mye plass på sykehusene eller å være for lenge i fødselsdepresjon så det går med for mye midler til behandling. Og vi kvinner vil selvfølgelig ikke finne på å klage eller be om oppfølging dersom kroppen streiker etter et ikke-krevende svangerskap og en komplikasjonsfri fødsel, det vet vi ikke er noe vits, alt som skjer er jo helt naturlig og går over av seg selv.

For det andre, for at kvinner, uansett bakgrunn, alder, utdanning og antall fødsler skal føle seg trygge i å sette et nytt liv til verden og stole på at hun får den oppfølgingen av helsepersonell hun trenger både under svangerskapet og etter fødsel, må kravet til nødvendig informajon heves vesentlig. Det holder ikke med fem kontrolltimer hos en overarbeidet jordmor eller gamle brosjyrer om bekkenløsning og nyttige knipeøvelser. En vordende mor må bli tatt på alvor, hørt, få jevnling oppfølging og aldri føle at hun er overfølsom eller bare må finne seg i smerter og ubehag. Tvinger vi en gravid kvinne til å tie, tvinger vi henne samtidig til å utføre den mest krevende jobben et menneske kan gjøre under elendige arbeidsforhold. Å gå i lengre perioder med store smerter uten noen som tar deg imot er skadelig for både mor og barn, eller samfunn og statskasse som kanskje appelerer mer til deres oppmerksomhet.

For det tredje og sist, men ikke minst, for at vi kvinner skal ønske, ville og gjenta den store innsatsen og bragden det er å bære frem og føde barn, må dere først vise at dere er her også etter at barnet er født. Både for mor, barn og familie, uansett hvor mange medlem og hvilke kjønn foreldrene har. Skjer det komplikajsoner under fødsel skal mor og barn få den oppfølging og omsorg de behøver og fortjener. Har mor hatt et tøft svangerskap, fysisk eller mentalt, må hun få det beste behandlinsgtilbudet for akkurat henne for å kunne gå mest mulig rustet og trygg inn i rollen som mor med nye arbeidsoppgaver, forventninger og utfordringer. Å vite med sikkerhet fra jordmortimene underveis i svangerskapet at det ikke «normalt» eller «bare å forvente» lekasje i måneder etter fødselen gir kvinnen den selvtilliten hun trenger for å oppsøke hjelp og vite hva hun har krav på av oppfølging. At tusenvis av mødre årlig sykemeldes eller finner seg i at kroppens tidligere helt vanlige funksjoner er nedsatt fordi informasjonen er utilstrekkelig, er et av de store, sorte hullene dere må dekke før dere stiller urealistiske krav til kvinner.

Babysøvn-debatten: Viser hvor høye skuldre nybakte foreldre egentlig har

Hvordan skal vi kunne stole på dere når dere ikke har tiltro til at vi selv klarer å ta ansvar for når, hvor mange og med hvem vi ønsker å lage en familie sammen med?

Enn så lenge kniper jeg igjen for et eventuelt barn nummer tre, fortsetter å etterlyse mer og bedre fokus på kvinnehelse og håper av hele mitt hjerte at mine døtre ikke må stå her vi står i dag og ser på det å bli mor som utelukkende positivt og selvvalgt.

Mer fra: Debatt