Flere av årets 1. mai-arrangementer har en ting til felles: de har bekranset minnesmerkene etter terrorangrepene 22. juli. Det snakkes kanskje ikke så mye om det, og det er ikke det temaet som dominerer talene og appellene som kjennetegner dagen.
Men det er likevel så utrolig viktig.
Terrorangrepene 22. juli var rettet mot arbeiderbevegelsen, og spesielt mot AUF og Arbeiderpartiet, men rammet mye bredere. Rundt om i hele landet mistet folk foreldre, barn, barnebarn, søskenbarn, nevøer og nieser, klassekamerater og venner. Derfor ble det også et angrep på hele landet.
I tillegg var terroren et angrep på demokratiet, fordi det samfunnet Breivik ønsket seg ikke hadde noen plass for motstemmer eller debatt. 1. mai og debatten rundt dagen er et eksempel på det stikk motsatte. Det er en dag med et klart politisk budskap, som det er fritt fram for å argumentere både for og mot.
Dét er en «norsk verdi», for å bruke sjargongen fra 2017-valgkampen.
Jeg var med på markeringen på Roa på Hadeland som musikant, og mens vi sto oppstilt i marsjformasjon slo det meg at dette er viktig. For både i vårt eget og andre land ser vi ekstremister som prøver å markere seg.
I skrivende stund står «IS-kvinnene» og barna deres i fokus for samfunnsdebatten. Nynazistene har omgruppert seg. Glattbarberte hoder er bytta ut med uniform og bannere, og de marsjerer i gatene i både Norge og Sverige. Selv om det er marginale miljøer, er det bred enighet om at det er viktig å ta kampen mot dem. 1. mai-markeringene er en del av det.
1. mai er en kampdag med klart budskap: frihet, likhet og solidaritet for alle, ikke bare for de som er like oss selv. Det er noe av det vi mente med årets hovedparole: sterke fellesskap. Det er et radikalt budskap, med klare grenseoppganger mot usunn nasjonalisme og ekstremisme. Og det er langt sunnere for samfunnet enn det ekstremismen byr på.
Samtidig er 1. mai preget av sunn politisk debatt mellom høyre- og venstresida. Og sett i sammenheng mener jeg nettopp debatten og engasjementet er det sterkeste bolverket vi har mot ekstremisme i alle sine former. For meg er det en grunn til å feire 1. mai til neste år også.