Energi- og klimasituasjonen i Europa og Norge

Den klima- og energidebatten som føres av de politiske partiene på Stortinget, er uvirkelig i forhold til problemene ute i Europa. Nedenfor har jeg sammenfattet noen av de poengene som bør kunne bidra til å få norsk energipolitikk på rett kjøl igjen.

Det er lenge siden elbransjen og politikerne i EU forsto at import av norsk fornybar energi til Europa, aldri kan bli mer enn et marginalt tiltak. Forestillingen om Norge som et ”batteri for Europa”, har derfor ikke oppstått i EU, men i Norge, og er oppfunnet av den norske kraftbransjen. Norge vil i utgangspunktet kunne bidra med sitt årlige gjennomsnitlige overskudd på fornybar energi (4 TWh). Et mer optimistisk anslag for et framtidig norsk kraftoverskudd i 2030 på ca. 30 TWh, kan også være mulig. Men deler av kraftbransjen og Statnett drømmer om å eksportere mye mer: nesten halvparten av vår kraftproduksjon (50–65 TWh). Skal dette være mulig, må innenlandsnettet bygges ut, og det må bygges 2-4 nye utenlandskabler, som også skal importere nesten like mye kjernekraft, fossil energi og litt vindkraft fra EU som kompensasjon for eksporten. - Kraftbransjens hovedargument for en slik byttehandel er at norsk eksport av fornybar energi skal bidra til å redusere klimagassutslippene i Europa.

EUs egentlige kraftbehov

EUs egen elproduksjon (vann, vind, sol og (fossile) varmekraftverk) er på 3000-3300 TWh. Til sammenlikning produserer Norge ca. 140 TWh fornybar energi årlig, det meste er vannkraft. Det totale energiforbruket i EU er på over 20.000 TWh, når man også tar med den fossile energien som brukes innen industri og transport.

Norges nåværende og framtidige fornybare produksjon som kan eksporteres, vil ut fra dette kun dekke promiller av EUs kraftbehov, uansett hvor mye det regner og uansett hvor mange tusen vindmøller som bygges i Norge. EU må derfor finne andre løsninger på sine energiproblemer enn import av fornybar energi fra Norge. Denne prosessen er nå godt i gang.

EUs problemer

EUs problemer er lett forståelige – medlemslandene hadde for et par år siden et forbruk av fornybar energi på kun 8.5 % (fastlands-Norge hadde ca. 65 % i 2012). I det forslaget Kommisjonen nylig sendte medlemslandene til behandling, er det beskjedne målet for EU satt til 27 % i 2030.

Veksten i EUs produksjon av fornybar energi har vært betydelig de siste årene og den fortsetter, mest når det gjelder solenergi, etter hvert som de tekniske løsningene blir bedre. Men foreløpig er f.eks. vindproduksjonen likevel ikke på mer enn 50-60 TWh i Tyskland og ca. 8 TWh i Danmark. - Dessuten er den fornybare energien (vind og sol) så ustabil og varierende at den ikke gir industri og husholdninger den stabiliteten som trengs. Dette er bakgrunnen for at den norske kraftbransjen ønsker å eksportere en stor del av norsk vannkraft til EU: Fleksibiliteten i norske vannmagasiner kan sette Norge i stand til å skaffe Europa strøm når det er overskyet på kontinentet eller når vindturbinene står stille. Norge skal angivelig tjene penger på (godt betalt) vannkraft når det blåser lite, og importere billig vindkraft når det blåser mye sør for Skagerak. Jeg skal nedenfor vise hvorfor dette etter alt å dømme kan bli en kolossal illusjon.

EUs løsninger

EUs løsninger likner på de løsninger som er aktuelle i Norge, nemlig energieffektivisering av bygninger og energisparing, i tillegg til utbygging av mer fornybar energi, særlig solenergi, men også jordvarme, litt vind- og kjernekraft (og i en lang periode også kull og gass i form av et (sterkt subsidiert) ”kompetansemarked” som skal opprettholde den lokale energikapasiteten i vanskelige perioder. Problemet i dag med den fornybare energien er at den ikke kan lagres på en hensiktsmessig måte, men flere EU-land arbeider nå intenst med å forbedre lagringsteknologien bl.a. i store batterier, trykkluft, betong, hydrogen m.m. Selv om det ennå er et stykke igjen, er det også langt fram før de nye norske eksportkablene eventuelt er på plass.

Denne situasjonen er gunstig for EU, men farlig for Norge. EU vil om noen år kunne lagre vindkraft som produseres om natta, og solenergi som produseres om dagen til seinere bruk. Norges muligheter til å tjene på prisforskjeller ved å kjøpe billig vindkraft om natta, og å selge dyr vannkraft om dagen, vil etter hvert falle bort, og Norge vil sitte igjen med tusenvis av ubrukelige vindmøller og et kabelnett det ikke vil være mulig å tjene penger på. Vi kan se for oss historiske feilinvesteringer på minst 200 milliarder – det ti-dobbelte av Mongstad-fadesen.

Ikke ”anleggsbidrag” fra utbyggerne

Samtidig som EUs system for omsetning av klimakvoter forlengst har brutt sammen, må vi også kunne konkludere med at kraftbransjens klimaargumenter kun er til pynt. Og ikke bare det: Kraftbransjens strategi for utbygging av det innenlandsnettet og de eksportkablene som trengs for å eksportere mye av vår vannkraft, bygger på en fatal beslutning i Stortinget om at Statnett og kraftbransjen ikke skal betale for utbyggingen. Regningen skal for det meste sendes til norske strømkunder, i form av ”grønne” sertifikater og økte nettavgifter. Utbyggerne slipper å ta den kommersielle risikoen med utbygging og finansiering av kabler og nett. Når det foreløpig ikke er blitt et folkelig opprør mot en slik strategi, har det sammenheng med at partiene og miljøorganisasjonene er blitt lurt trill rundt av kraftbransjens klimajuks.

Hva må gjøres?

Alternativet for Norge er i prinsippet nokså enkelt. I stedet for å selge vår vannkraft på billigsalg til EU, må krafta brukes av norsk industri til å skape de arbeidsplassene vi trenger når tallet på arbeidsplasser på sokkelen gradvis reduseres, og til å følge opp klimaforliket her hjemme. I stedet for ensidig å selge kraft, bør vi eksportere bearbeidet kraft gjennom elintensive produkter.