Enerettsmodellen for pengespill er under press

Den norske enerettsmodellen for pengespill angripes fra flere kanter. Lobbyister, spillselskap og mediekanaler har mye å vinne ved at dagens monopolordning forsvinner. Samtidig har dagens modell vesentlige svakheter som må utbedres dersom Norsk Tipping skal kunne overleve i et digitalt marked.

Norges spillmonopol er under press fra utenlandske aktører. Temperaturen i den offentlige debatten har steget betraktelig bare de siste få årene.


Det går knapt en dag uten at vi bombarderes med ulike argumenter for hvorfor dagens ordning bør avvikles til fordel for et åpent og mer konkurranseutsatt marked. Skulle politikerne velge å skrote dagens modell for pengespill kan det dog gi store følger for utsatte deler av den norske befolkning.

Tidsmessig forandring

Norsk Tipping ble formelt dannet i 1947, men kan spore sin opprinnelse til 1941 ved opprettelsen av "Det norske Tippeselskap". Den gang var det departementet for arbeidstjenester og idrett som stod ansvarlig for driften av selskapet, men ansvaret ble raskt overført til Kulturdepartementet.

I dag regnes norsk Tipping for å være en grunnstein i den norske spillpolitikken, med fokus på ansvarlighet og fremmelse av samfunnsnyttige formål. Store forandringer har dog funnet sted siden den gang, både når det kommer til digitalisering, markedsføring og tilgjengelighet.

Spørsmålet er om Norsk Tipping har mulighet til å overleve i et marked som stadig uthules til fordel for utenlandske selskap?


Enorme beløp står på spill

De fleste betviler at mye penger står på spill når det kommer til gambling, både online og i fysiske butikker. Forsiktige anslag viser f.eks at norske tv kanaler som sender fra utlandet tjener opp mot 500 millioner kroner på salg av spillreklame hvert år.

Samtidig besitter norske investorer store eiendeler i Malta-baserte spillselskap som tilbyr sine tjenester til Nordmenn. EØS modellen har gjort det vanskelig, om ikke umulig å stoppe denne konkurransen. Skulle Norge gi frislipp på pengespill vil det tilføre eierne av disse selskapene betydelige verdier.

Derfor bør monopolet bestå

Skulle tippemonopolet falle vil det ha flere konsekvenser for Norges befolkning. Her er noen av de viktigste:


Økt reklame i mediene. Norske mediehus vil plutselig kunne ta del i reklamemarkedet for pengespill, med de konsekvensene det medfører. Reklametrykket vil sannsynligvis øke i styrke, både i digital og printformat. For øyeblikket er det ikke mulig å stanse reklame for casino som sendes fra EU, men politikerne jobber aktivt med å finne en løsning på problemet. Det er en katt og mus lek som staten vil ha vansker for å kunne vinne.


Spillavhengigheten kan forverre seg. Økt reklametrykk og tilgjengelighet vil etter alle solemerker påvirke dette arbeidet i negativ retning. Ironisk nok har flere spillavhengige i Norge vist til reklamen fra Norsk Tipping som en medvirkende årsak til at de ble avhengige. (Link til sak om spillavhengighet hos nrk.no)

Vi må ta dette problemet på alvor og legge betydelige ressurser inn i å skjerme de mest sårbare gruppene. Det inkluderer en gjennomgang av Norsk Tippings reklamestruktur og hvorvidt den bør skaleres tilbake.


Et potensielt tap av midler til idrett og kultur. Her hersker det riktignok mye uenighet, men mye kan tyde på at det blir mindre til overs for disse formålene dersom vi velger å legalisere bransjen.

Viktige motargumenter

Det finnes riktignok noen gode argumenter for at bransjen bør slippes til. Det ene handler om kontroll og evnen til å regulere alle involverte parter via et felles lovverk. Skulle vi velge å slippe til de utenlandske spillselskapene vil det soleklart måtte opprettes en lisensordning der tillatelser inndras ved grove brudd på regelverket.


I et regulert og åpent marked vil staten ha makt til å fastsette retningslinjer for markedsføring, skattelegging og andre viktige aspekter ved bransjen. Det vil være uhyre viktig å ivareta tilskuddene til breddeidretten og kultur, i form av et høyt beskatningsnivå. Her kan muligens skattemodellen for olje og gass være til inspirasjon.


Samtidig må vi tilføre betydelige midler til organisasjoner som jobber opp mot de spillavhengige. Spillselskapene bør pålegges å overføre en fast prosentandel av overskuddet til arbeid mot denne problematikken. I tillegg må de spillavhengige ha muligheten til å skjerme seg fra alle former for reklame og samtidig kunne sperre seg ute fra plattformene. Det finnes for øyeblikket ingen slik ordning hos de utenlandske selskapene.


Uansett hvordan vi vrir og vender på det, så er det ingen enkel løsning på denne problematikken. Det gjenstår å se hva politikerne velger å gjøre.