Venezuela går inn i en spent uke med nye demonstrasjoner og økende internasjonalt press. Eskalering av konflikten kan synes nær, og det trekkes stadig paralleller til tidligere USA-regisserte kupp i Latin-Amerika, og militæraksjoner i Midtøsten. Men selv om storpolitikk spiller en rolle, kan ikke det som skjer i Venezuela reduseres til stormaktsinteresser.
Det tok de fleste på senga da Juan Guaidó ble utnevnt som president i Venezuela sist torsdag. Han ble valgt som leder av nasjonalforsamlingen da dens nye periode begynte 10. januar, samtidig som president Nicolás Maduros andre presidentperiode startet. Maduro ble valgt til president 20. mai i fjor i et valg som brøt med både grunnlov og demokratiske prinsipper og ble avvist av nasjonalforsamlingen og internasjonale aktører. I juli i 2017 gjennomførte Maduro et omstridt valg på en ny grunnlovsforsamling som tilsidesatte nasjonalforsamlingen der opposisjonen har hatt flertall siden desember 2015.
Siden nasjonalforsamlingen ikke anerkjente valget 20. mai i fjor, ble også Maduros andre presidentperiode illegitim i deres øyne. Ifølge grunnloven kunne da Guaidó utnevnes til overgangspresident i 30 dager før et nyvalg. Det har gitt ny kampvilje til et utmattet folk, og samlet en splittet opposisjon. Samtidig ble militæret invitert til samarbeid, med løfter om amnesti.
Det kom snart fram at Guaidós presidentutnevnelse var avtalt med USA og nabolandene, som gikk raskt ut og anerkjente ham. Resten av verden deltes i tre leire: Russland, Cuba, Kina, Tyrkia, Bolivia og Nicaragua holdt fast på lojaliteten til Maduro, Mexico og Uruguay oppfordret til dialog, mens flere EU-land og Norge i tillegg insisterte på nyvalg. I etterkant har Guaidó søkt finansiering hos utviklingsbanker og det Internasjonale pengefondet som Venezuelas leder. Bank of England nektet å gi Maduro tilgang til gullreserver verd 1,2 milliarder dollar. Venezuela kan også miste tilgang til viktige inntekter fra oljevirksomhet i USA, og det kan komme oljesanksjoner på toppen av dagens finansielle sanksjoner. Samtidig sendte Russland private sikkerhetsstyrker til støtte for regimet.
Det kom straks beskyldninger om at det vi egentlig ser ikke er et forsøk på å gjenreise demokratiet, men et USA-regissert kuppforsøk. At Trump har utnevnt en av de mest skruppelløse haukene fra den kalde krigen, Elliot Abrams, som spesialutsending, styrket mistankene. USA har helt klart interesser i Venezuela, men er ikke alene om det. Russland har levert tre fjerdedeler av Venezuelas våpen det siste tiåret, og har store utestående lån og investeringer i en nær kollapset oljeindustri. For Kina er kontroll med den venezuelanske oljesektoren sentral, og rundt en tredjedel av Venezuelas oljeinntekter går til å nedbetale gjeld til Kina. Cuba har gjort seg helt avhengig av venezuelansk oljeimport, og eksport av helse- og etterretningstjenester, mens Tyrkia er destinasjon for gull. Maduro har med andre ord med åpne øyne både brakt Venezuela inn i en ny avhengighet og et stormaktsspill, mens han tordner at han er den rette forsvarer av Venezuelas suverenitet.
Men det som skjer i Venezuela kan ikke reduseres til stormaktsinteresser. Å forsøke å mistenkeliggjøre opposisjonen som «marionetter for imperiet» er en grov fornærmelse mot venezuelanere som i årevis har lidd under matmangel og undertrykking. Rundt fire av fem venezuelanere ønsker en ny regjering og støtter Guaidó. I de siste dagenes demonstrasjoner har folk fra fattige nabolag for første gang deltatt aktivt. Det betyr ikke at de nødvendigvis ville stemt for dagens opposisjonspartier i et valg. Til det sitter både en grunnleggende støtte til det Chavismen en gang sto for og skepsisen til deler av opposisjonens elite-profil, for dypt. Mange ville nok også gladelig byttet et plettfritt demokrati mot trygghet og å spise tre ganger om dagen. Men hvis det er én ting Venezuela viser, så er det at risikoen for at en feilslått politikk fører et land ut i en total katastrofe, er større der det mangler kanaler for demokratisk opposisjon og veier til regjeringsskifte.
Hvis vi kan være enige om at Venezuelas befolkning fortjener å få velge sine ledere, bør vi diskutere hva slags metoder og mekanismer som best kan sikre det, snarere enn å velge side på ideologisk autopilot eller ved bruk av sviktende historiske paralleller. Militær intervensjon har liten støtte i Venezuela, og kan lede landet ut i en langvarig blodig konflikt. Sanksjoner har vist seg ineffektive for å skape politisk endring, men å ha store sosiale kostnader. Samlet internasjonal aksjon er blokkert i sikkerhetsrådet.
Igjen står dialog. Selv om tidligere forsøk har vært mislykkede, er brikkene lagt på nytt etter siste dagers press. Det som gir håp er at det er stadig bevegelse i posisjonene, selv om Maduro er langt unna å gå med på et nyvalg, og USA krever at verden velger side. Kanskje det viktigste opposisjonen har oppnådd hittil er å sette verdens søkelys på Venezuela. Nå bør alle land som ønsker å unngå en ny internasjonal storkonflikt bidra til at det lyset ikke slukkes.