En vei til fred gjennom mat

Ti av de 13 største sultkrisene i verden er drevet av konflikt, og 60 prosent av de menneskene som mangler mat bor i konfliktområder. Barna må ofte betale den høyeste prisen.

Konstant krig fordrev Fazle, kona hans og fire barn fra hjemmet og gården deres i Khyber-regionen i Pakistan for åtte år siden. De elsket hjemmet sitt, men med all skytingen og de bevæpnede ekstremistgruppene måtte de enten dra eller holde ut lidelsene og ustabiliteten krig bringer med seg.

Syv år senere kom Fazle hjem igjen, og jeg snakket med ham da jeg besøkte området rett etter påske. Han har det bra. Etter å ha fått matvareassistanse i seks måneder kom han med i et program som hjalp ham med å sette opp egen produksjon av småplanter. Nå tjener han rundt 1000 kroner i måneden, fire ganger så mye som han tjente før.

Det som skjer med Fazle og området han bor i er et viktig tegn på fremskritt og på hvordan humanitær innsats kan skape fred og langsiktig stabilitet i land hvor konflikt og sult er tett knyttet sammen.

I løpet av året som har gått siden jeg ble leder av Verdens matvareprogram (WFP), har jeg reist til mange av de områdene som har høyest nivå av matusikkerhet; Jemen, Sør-Sudan, nordøstlige Nigeria, Somalia. Jeg har møtt mange mennesker som mangler tilgang til mat, men det de spør meg om først er hjelp til å skape fred.

Det er lett å se hvorfor. Ti av de 13 største sultkrisene i verden er drevet av konflikt, og 60 prosent av de menneskene som mangler mat bor i konfliktområder.

Barna må ofte betale den høyeste prisen. Sult, feilernæring og dårlig helse fører ofte til veksthemming blant de minste barna. Tre av fire veksthemmede barn bor i konfliktområder.

For å gjøre vondt verre har mat blitt et våpen i noen av disse områdene. Tilgangen til mat hindres, delvis for å svekke motparten. Og i noen tilfeller har det blitt til et rekrutteringsverktøy for ekstremistgrupper.

Men jeg tror mat kan være et våpen for fred.

Mat og andre former for humanitær assistanse er det som hjalp Fazle å komme seg hjem, få en inntekt og gi håp til barna sine. Matvareassistansen han fikk fra WFP og de pakistanske myndighetene, samt den ytterligere hjelpen fra FNs organisasjon for mat og landbruk (FAO) gjorde at Fazle kunne starte opp en produksjon av småplanter. Dette er resultatet av koordinert innsats fra flere hjelpeorganisasjoner, og er et eksempel til etterfølgelse.  

Som stor aktør for fred og utvikling er Norge en viktig strategisk partner for WFP. Norges arbeid redder ikke bare liv, men det hjelper til med å lindre lidelse og å beskytte sivile som er rammet av krig og konflikt. Norge er den fjerde største giveren av fleksible midler, denne måten å gi støtte på gjør at WFP kan spare penger, og reagere raskt på nødssituasjoner. Disse bidragene gjør også at vi kan planlegge langsiktig, noe som er minst like viktig.

Et annet sted hvor vi ser fremskritt er i Niger. Siden 2014 har WFP, sammen med flere partnerorganisasjoner, jobbet med en tilnærming som involverer flere sektorer for å bygge motstand og stabilitet. Denne tilnærmingen hjelper mer enn 250 000 mennesker i omtrent 35 kommuner i Niger. Mer presist dekker programmene i Niger rehabilitering av land og innsamling av regnvann, kvinnegrupper som planter trær, lager grønnsakshager og bidrar til skolemåltider

Prosjektet har øket vegetasjonen med så mye som 80 prosent i noen områder. Den utvidede vegetasjonen fører til at færre dyr oppsøker de etablerte landbruksområdene, noe som tidligere har ført til konflikt.

En samordnet innsats som dette kan skape stabilitet, de forholdene som hjelper en familie, et lokalsamfunn eller en region med å ta vare på seg selv. Det må starte med mat, fordi ingenting annet kan skje når alle er sultne. Men det betyr også skoler, vann, veier, styresett og en rekke andre ting.

En måte det blir gjort på nå er gjennom et program vi kaller «Food for Assets». Vi har omkring ti millioner mennesker i 52 land som bygger veier, planter trær, jobber med irrigasjon, vanndammer og andre landbruksrelaterte prosjekter.

En annen komponent for fred og utvikling er skolemåltider. Vårt program for dette er svært kostnadseffektivt. I gjennomsnitt bruker WFP 390 kroner på å gi mat til ett barn i ett helt år. Og for noen foreldre er maten årsaken til at de sender barna sine til skolen, fordi de da er sikre på at barnet vil få ett måltid den dagen.

Men jeg tror programmet gjør mer enn det. Barn sitter sammen, prater og ler mens de spiser, og jeg tror dette hjelper dem til å se hverandre som mennesker. Måltidet binder dem sammen. Og når de blir eldre, blir også disse båndene vanskeligere å bryte.

Det var det Hatem Ben Salem, utdanningsministeren i Tunisia, fortalte meg forrige måned da han reflekterte over sitt «varme minne» fra sin egen opplevelse med skolemåltider som barn. «Lunsjtid på skolen ga en mulighet til barn fra forskjellig bakgrunn, rik og fattig, til å sitte rundt et bord sammen og dele et varmt måltid», skrev han.

Militærbudsjettet i verden er nå på rundt 15,6 trillioner kroner hvert år. Men effektive mat- og utviklingsprogrammer skaper stabilitet som reduserer risikoen for konflikt. Og det er det menneskene i disse krigsområdene spør etter.

Som for eksempel Nyalam og hennes tre måneder gamle datter Rejoice i Sør-Sudan. Hun sa: «Jeg vil at Gud skal nå hjertene til de menneskene som kjemper, så de kan leve i fred og dermed la oss leve i fred. Fordi vi vet virkelig ikke hva de kjemper for».

Jeg vil at Naylam og den lille datteren hennes skal kunne leve, gå på skolen, jobbe og oppnå drømmene sine. Hvis vi kan hjelpe dem med å gjøre det, vil vi virkelig ikke bare redde liv, men også forandre dem. Og det hjelper alle i verden.