Denne uka kom Det internasjonale energibyrået (IEA) med sin årlige rapport «World Energy Outlook». En nøktern årlig analyse av trendene i energiproduksjonen og -forbruket i verden, med framskrivninger av utviklingen framover i tid.
Mest omtale fikk spådommen om at USA blir verdens største oljeprodusent allerede i 2020, fordi ny teknologi gjør det mulig å utvinne nye felt. Et godt stykke ned i rapporten kommer alvoret. «Flere tidligere utgaver av denne rapporten har vist at klimamålet om å begrense global oppvarming til to grader celsius, blir stadig vanskeligere og dyrere for hvert år som går.»
Vi vet det allerede godt, og her får vi det tallfestet på en måte som gjør det krystallklart hva som må til: Ikke mer enn én tredjedel av verdens kjente karbonreserver kan forbrukes innen 2050 dersom verden skal nå togradersmålet. Fortsetter vi som nå, vil oppvarmingen nå seks grader, fastslo IEA allerede i fjorårets rapport.
IEA sier det er én måte å unngå dette på: Å utvikle karbonfangst og -lagring i massiv skala. Dette er Norges offisielle halmstrå. Men det er ikke til å komme unna en ubehagelig sannhet: Selvmotsigelsene i Norges klimapolitikk stilles i et grelt lys gjennom rapporten.
Rett nok står olje for bare 22 prosent av de kjente karbonreservene, ifølge IEA. Men så lenge Norge fortsetter å åpne nye oljefelt «fordi det trengs for å møte energibehovene», hvordan skal vi da kreve at andre skal la sine reserver ligge urørt, enten de er kull, olje eller gass? Det kreves en «fenomenal» endring av politikken for å nå togradersmålet, skrev IEA i sin 2010-rapport. Lite tyder på at den endringen er underveis, heller ikke i Norge.