Søndag 26. mai skriver likestillings- og diskrimineringsombud Sunniva Ørstavik i VG at det er lett å gå seg vill i debatten om sexkjøpslovens berettigelse. Enda lettere er det å gå seg vill i ombudets uklare språk og lite presise begrepsbruk. Det kan få uønskede følger.
For det første skriver hun at sexarbeidere både blir sett på og oppfatter seg selv som produkter eller varer. Dersom andre eller ombudet selv ser på sexarbeidere som produkter, er det deres egne holdninger som er problematiske. Sexarbeidere selv anser seg ikke som varer, men heller at de tilbyr visse tjenester mot betaling – seksuelle tjenester. De selger ikke sin kropp. Å anse og å behandle dem som varer derimot, det er diskriminerende. Noe ironisk fra et ombud med dette vervet. Ironisk er det også at forkjempere for sexkjøpsloven er med på å opprettholde et syn på prostituerte som varer.
For det andre, at prostitusjon er en situasjon preget av utnyttelse stemmer ikke. (Heller ikke for stripping.) Menneskesmugling og å tvinge noen til å ha sex er ikke det samme som selv å velge å selge sex. Førstnevnte handler om sexslaveri og grov utnyttelse, sistnevnte er sexarbeid og handler ikke om utnyttelse. Det er på tide vi skiller disse gruppene fra hverandre. Ved å sammenblande dem adresserer vi to vidt forskjellige anliggender, og vil derfor kunne bomme i våre strategier i å bli kvitt trafficking.