1952: Møtene i organisasjonen Libertas i Ingeniørenes hus i Oslo samlet alltid mye folk. Libertas kjempet mot de såkalte tvanslovene og regjeringens pris- og rasjonaliseringslover, står det i bildeteksten til dette arkivbildet fra 1952.FOTO: NTB SCANPIX

En stolt ideologisk arv

Det ideologiske grunnlaget og de politiske hovedlinjene til Libertas står seg godt også i dag.

Dagsavisen lørdag 4. juni inneholdt en kort beskrivelse av organisasjonen Libertas, som beskrives som «Civitas forløper». Dagsavisen skriver at formålet med organisasjonen var å «arbeide for næringsfrihet, åndsfrihet og politisk frihet som grunnlag for en fullverdig livsstandard for alle». Det er verdier de fleste i Norge i dag kan slutte seg til, og som i høyeste grad også styrer Civitas virksomhet.

Mer interessant er Dagsavisens beskrivelse av de politiske sakene organisasjonen arbeidet med, nemlig: «frihandel, fri prisdannelse, skattelette, bevegelig rente og avvikling av statens direkte eierskap i næringslivet». Dette var selvfølgelig kontroversielt da Libertas ble grunnlagt i 1947, en tid da troen på statlig styring av økonomien var på sitt sterkeste. Det kan være nyttig å gjøre opp status for disse sakene i dag, knappe 70 år senere.

Mens frihandelsavtalen GATT ennå ikke hadde trådt i kraft i 1947, har vi i dag etter diverse handelsrunder fått tilnærmet tollfrihet på de fleste industrivarer, og organisasjonen WTO som forvalter handelsregelverket. Åpne internasjonale markeder har hatt avgjørende betydning for at hundrevis av millioner mennesker har blitt løftet ut av absolutt fattigdom. En fri verdenshandel er også essensielt for velstanden i en liten og åpen økonomi som den norske.

Å ha «fri prisdannelse» som kampsak virker merkelig i dag. I 1947 var det derimot usikkert om krigens rasjonering og priskontroll skulle avvikles, eller gjøres permanent. Det var sterke krefter, særlig i Arbeiderpartiet og blant sosialøkonomer, som mente at statlig kontroll over alle priser og markeder var ønskelig. Man var nær å gi Prisdirektoratet på varig basis en nærmest ubegrenset reguleringsmyndighet til å både fastsette priser og fortjeneste, og å forby etablering av bedrifter eller tvinge eksisterende bedrifter til å legge ned. Prisregulering på de fleste varer fortsatte frem til 1954, kjøp av biler var rasjonert frem til 1960, og så sent som i 1980 sto over 100.000 personer i kø for å få installert telefon av Televerket. Dette er ideer og styringsmetoder selv ytre venstre har forlatt i dag.

Skattelette er et like politisk betent tema i dag som etter krigen. Men utgangspunktet for debatten er ganske forskjellig. Den alminnelige inntektsskatten for bedrifter og privatpersoner i dag er på 25 prosent, og den høyeste marginalskatten på inntekt er på 46,9 prosent. I 1949 og etterfølgende år gjaldt en regel som begrenset inntektsskattene til 95 prosent av inntekten. Det betydde imidlertid ikke at man ikke kunne ende opp med en skatt som var høyere enn inntekten. På toppen av inntektsskatten kom nemlig forskjellige formuesskatter som hadde satser som var opptil fire ganger høyere enn satsen for dagens formuesskatt.

Bevegelig rente er også en kampsak som er vanskelig å forstå betydningen av i dag. I 1987 sa Einar Førde at «å vedta lavrente er som å be silden komme tilbake til Vestlandet». Siden midten av 1980-tallet har alle godtatt at styringsrenten settes av Norges Bank etter det økonomien trenger for å stabiliseres, og at finansmarkedet bestemmer hvordan det slår ut for lånene til den enkelte låntaker og bedrift. Frem til da hadde man derimot en politikk om å holde renten kunstig lav og til dels differensiert etter anvendelse, kombinert med statlig rasjonering.

Direkte statlig eierskap i næringslivet betydde noe ganske annet i etterkrigstiden, enn dagens delprivatiserte og børsnoterte selskaper. Det er en lang vei fra evige underskudd fra jernverk i Mo i Rana, til internasjonalt konkurransedyktige selskaper drevet etter kommersielle prinsipper. At også statseide bedrifter skal styres etter markedsprinsipper har blitt så grundig akseptert, at selv den sosialdemokratiske tenketanken Agenda reagerer når kontroll- og konstitusjonskomiteen går for langt i å blande seg inn i Telenors indre drift.

Det ville være feil å påstå at Libertas hadde en avgjørende rolle i disse politiske endringene. De ble i stor grad forårsaket av at det gamle styrings- og reguleringssystemet gradvis brøt sammen utover på 1970-tallet. Libertas skjebne legemliggjør dermed munnhellet om at å være liberal er å ha rett for tidlig. Så dersom man lurer på hvilke politiske endringer som vil fremstå som selvsagte om noen tiår bør man da kanskje lese de publikasjonene etterkommeren Civita utgir i dag.

Det er mange forskjeller mellom Libertas og Civita, og det er absolutt ikke alt i Libertas’ virksomhet og fremgangsmåte som var like positivt. Blant annet kan Libertas kritiseres for en for stor innblanding i borgerlige partier og presse. Det ideologiske grunnlaget og de politiske hovedlinjene står seg imidlertid godt også i dag.